Her er eg - Kven er du?

Kvinner møtest for dialog og besøk til Bait-un-Nasr.

«Sei meg kven du er saman med, så skal eg seia deg kven du er», heiter det i eit gammalt ordtak som kan setja i gang interessante refleksjonar: Kven er eg, og kven er du? Kven er eg saman med, kven er du saman med?  Sjølv var eg flau. Eg budde i fleirkulturelle Groruddalen og kjende ikkje ein einaste muslim i nabolaget. Me bur i same delen av byen, handlar på den same butikken, tek den same bussen. Likevel er det som om me lever parallelle liv.

Forskningsartikkel vurdert av redaksjonsuavhengig fagfelle, av Elisabet Kjetilstad, cand.theol og kapellan i Høybråten, Fossum og Stovner. E-post: elisabet.kjetilstad@oslo.kirken.no Hefte 2/2014
Artikkelen ble publisert i st. sunniva, tidsskrift for norsk kvinnelig teologforening, "I samtale", nr. 2/2014/22.årgang.

Sidan 2008 har eg jobba som prest i Høybråten kyrkje. Soknet spenner over eit område som grovt sett er delt mellom å vera prega av store hus og hagar «på oversida» av kyrkja og blokker «på nedsida» av kyrkja og dette bustadmønsteret seier noe om kven som bur kor. I mange av husa og hagane bur veletablerte folkekyrkjekristne nordmenn, medan innvandrarprosenten er høg i blokkene. Som prest i kyrkja brukar eg mykje av tida mi på å førebu og gjennomføra gudstenester, dåp, gravferd, konfirmasjon og anna trusopplæring som har døypte og tilhøyrande i kyrkja som målgruppe, noko eg trivs med. Samtidig vart det tidleg klart for meg at kyrkjelydsarbeid i denne konteksten også handlar om å strekka seg utover dei døypte og tilhøyrande sine rekker. Å vera kyrkje i Groruddalen  handlar om å skapa møteplassar, kor menneske som ikkje kjenner kvarandre kan møtast. Kyrkjelydsarbeid handlar om å bidra til eit trygt og fredeleg nærmiljø kor det er godt å leva, noko også prost Anne Hilde Laland i Østre Aker Groruddalen prosti har sett. I 2010 sette ho ned ei ressursgruppe som skulle jobbba fram eit strategidokument for kyrkja i prostiet og arbeidsgruppa landa på følgjande visjon: «Med Jesus Kristus i sentrum vil kirka spre håp, kjempe for rettferdighet og fremme respekt i den flerkulturelle og mangfoldige Groruddalen»[1] Og eg spurte meg sjølv: Finnst det muslimar i Groruddalen som vil snakka med meg? Kven er de? Kva tenkjer de på? Eg fekk eit tips om ei eg kunne ringe, og ho som tok telefonen har vore ein god dialogpartnar og venn sidan den gong. Fleire kvinner vart med i samtalen, ei kvinnegruppe for dialog var etablert.

AVKLARINGAR

Problemstilling

Med utgangspunkt i erfaringane til «Kvinnegruppa for dialog», som er eit samarbeid mellom Høybråten, Fossum og Stovner menighet og Internasjonal Kvinne Klubb på Haugenstua, ønsker eg å skapa ny kunnskap om korleis ein kan legga til rette for at menneske som normalt sett ikkje treff kvarandre, kan bli kjende og møtast for dialog. Dette gjer eg gjennom å fortelje om og analysere eit besøk som «Kvinnegruppa for dialog» gjorde til Bait-un-Nasr på Furuset våren 2013. Fordi gruppa har vore avgrensa etter kjønn, vil eg sjå på korleis kvinnene i dialoggruppa opplever å vera i ei definert kvinnegruppe og eg diskuterer om dette er eit viktig trekk ved dialoggruppa som spelar inn når ein vil skapa rom for opnande dialogiske samtalar. Eg vil analysera samtale- og møtepraksisen i den bestemte dialoggruppa med utgangspunkt i fire omgrep frå feminisme og dialogfeltet, og undersøkja kva desse omgrepa kan gje til praktisk dialogarbeid.

Arbeidsmetode: Deltakande observasjon

Det var ei oppgåve som eg skreiv i samband med etterutdanningskurset «Dialogisk menighet» som i første omgang fekk meg til å arbeida fagleg med dialogen i Kvinnegruppa, og skriva denne artikkelen.[2] Ei viktig avklaring, er at eg både har vore deltakar og observatør i prosjektet. Dette kallast deltakande observasjon, og utfordringane med denne arbeidsmetoden er sentral i etnografisk metode. Det at ein er deltakar og ikkje berre observatør, gjer at ein brukar mange sider av seg sjølv for å generera data, og ein av fordelane er at ein tek del i erfaringa og får tilgang til informasjon på ein annleis måte enn ein gjer om ein berre er observatør. Som deltakande observatør var eg leiar og forskar i eit besøksprosjekt som var sårbart og utfordrande for mange, og som me på førehand ikkje kunna vita korleis ville gå. Som ein av leiarane i gruppa var eg meir sensitiv for mogleg konflikt, enn eg ville vore dersom eg berre hadde hatt ei observerande rolle. Men eg vurderer likevel dette engasjementet som ein ressurs i forskinga fordi eg støttar meg på feministisk teori som løftar fram verdien av å bry seg om («care») det som ein forskar på. Ei som har arbeidd med dette er feministen Donna Haraway. Ho held fram at alle ser noko frå ein bestemt ståstad og at ein som forskar må reflektera over kva denne ståstaden er og korleis ståstaden påverkar forskaren, forskinga og funna.[3]

Eg tykkjer det er mange fordelar med å vera deltakande forskar. Samtidig er det viktig at ein deltakande observatør ikkje går så opp i deltakinga at ein ikkje klarer å reflektera over kva ein deltek i. Ein deltakande observatør må kunne veksla mellom å gå inn og ut av erfaringa og ha ei refleksiv haldning til det som skjer og eiga rolle, noko som er ein spennande og utfordrande balanse. I gjennomføringa av møta ser eg at engasjementet og ansvarskjensla kan ha ført til at eg i visse situasjonar kan ha vippa over mot å vera meir deltakar enn forskar. Dette vert ekstra tydeleg når eg har blitt følelsesmessig engasjert og dei gongene noko uventa skjedde. I andre situasjonar har det vore lettare å sjå seg sjølv og dei andre meir utanfrå. Her vil eg lyfte fram at det faglege arbeidet i etterkant, og avstand i tid, har vore med på å skapa rom for refleksivitet. Eg er klar over at engasjementet for dialogprosjektet føl inn i arbeidet med å analysera feltnotat og materialet i etterkant av møta. Undervegs i arbeidet har eg somme tider lurt på om eg tidvis idylliserer eller harmoniserer meir enn rett er? Eg har spørsmålet med meg som eit nyttig korrektiv, samtidig minner Haraway om at oppgåva mi som forskar er å arbeida med materialet frå min ståstad, med dei rollene eg har som kvinne, prest, venn, del av lokalsamfunnet, deltakar,  arrangør og forskar.

Forteljinga under er fortald i samråd med «Kvinnegruppa for dialog», fordi kvinnene i dialoggruppa er opptekne av at erfaringar skal delast, til inspirasjon og lærdom for andre. Gruppa støttar det nødvendige i å løfta fram både utfordringar, det ubehagelege og det vanskelege, og i denne realismen ligg truverdet og muligheitene til å læra og bli inspirert. Når det er sagt, vil eg vera tydeleg på at eg ikkje har eit konfliktfokus i forteljinga.

Arbeidsmetode: Innsamling og bearbeiding av material

Raymond Madden viser at det å skriva er ein sentral del av forsking basert på etnografisk metode. Han deler skriveprosessen inni tre hovuddelar: å skriva ned feltnotat, skriva ut analysen og å skriva ut forteljinga.[4]  Arbeidsmetoden som eg har brukt kan seiast å passa inn i dette mønsteret: Først skreiv eg feltnotat, deretter analyserte eg gjennom skriving, før arbeidet munna ut i oppgåve og artikkel. Før prosjektet med å skriva oppgåve og artikkel tok til, fekk eg munnleg samtykke  av kvinnene i «Kvinnegruppa for dialog» og kvinnene som var med på møtet i Bait-un-Nasr at eg kunne notera ned sitat og hendingar til bruk i oppgåva som eg skulle skriva. Dei som ikkje ville refererast sa i frå om det.  I etterkant avklarte eg at materialet kan brukast i samband med denne artikkelen som du no les. I forteljinga ligg eg tett på hendingar og samtalar på møta, der eg noterte for hand. Dei siterte deltakarane har lese forteljinga om det førebuande møtet i Kvinnegruppa og besøket til Bait-un-Nasr og har godkjent sitat og skildringa av dei konkrete hendingane på møta. Men artikkelen sine analysar og diskusjonar står for mi rekning. I arbeidet med å analysera materialet gjekk eg  gjennom feltnotata og identifiserte hovudemne i materialet, før eg drog inn relevant litteratur for vidare refleksjon. Eg såg at dei gruppemetodiske omgrepa «å bli lytta i tale» (“hearing into speech”), «skilnadens hermeneutikk» («the hermeneutics of difference»), den «kroppsleggjorde, integrerte spiritualiteten» («embodied spirituality») samt rot og uorden («messiness») [5] var særleg nyttige i arbeidet med å analysera og løfta fram viktige trekk ved den dialogiske praksien i «Kvinnegruppa for dialog» og besøket til Bait-un-Nasr.  Desse omgrepa vert nærare presenterte i avsnittet «Metode, praksis og erfaringar».

OM «KVINNEGRUPPA FOR DIALOG»

Kontekst

Området rundt Haugenstua og Høybåten er ein mangfaldig stad, prega av både einebustader med hage, blokker og høg andel av minoritetar. Mange som bur på Høybråten seier at dei opplever at Høybråten er delt mellom villastrøka og områda med blokker. Området ligg ein kort gåtur frå Furuset som også prega av eit stort religiøst mangfald. Her reknar ein at omlag 1/3 av befolkinga er medlem i Den norske Kyrkja, 1/3 er muslimar og 1/3 ikkje er medlem i noko kristent eller muslimsk trussamfunn.[6] Over E6, vis-a-vis Furusetsenteret, ruvar Bait-un-Nasr, huset til Ahmadiyya-menigheten. Planlegginga og bygginga av Bait-un-Nasr førte på eit tidspunkt til mykje uro, noko hærverk og konflikt i bydelen. Dette gjorde at bydelen gjekk inn med konfliktførebyggjande tiltak, for å hindra at konflikta skulle bli større. Bydelen tok initiativ til ei felles utsegn, kor dei ulike moskeane og ahmadiyya-menigheten skreiv under på ein avtale om «ferdeleg sameksistens» og at ein ikkje ynskjer at religiøs usemje skal skapa konflikter.[7] Kvinnene i dialoggruppa kjenner også til denne spenninga. Ei av kvinnene fortalde at det hender at born sluttar å vera venner og leika saman når dei får vita kven som er sunni-muslimar og kven som er ahmadiyya-muslimar, mens ei anna kvinne overhøyrde eit born på en buss som sa: «Sjå, pappa! Ein moske!», før faren raskt retta på barnet og sa: «Det er ikkje ein moske». Fleire av muslimane i området ynskjer å visa til bygget som eit tempel.[8] Desse forteljingane står saman med avisutklipp og rapportar om trugslar mot Bait-un-Nasr, og det spente forhold mellom ahmadiyya-muslimar og andre muslimar i Pakistan.[9]

Kvinnegruppe?

Heilt frå starten av var det klart at deltakarane i dialoggruppa ynskte ei gruppe som berre er open for kvinner. Men det er sjølvsagt ikkje opplagt at kvinner finnar tonen med ein gong berre fordi dei er kvinner. Den tredje bølgja av feminisme, som vaks fram på 1980 og 90-talet, var særskilt opteken av at ein ikkje kan snakka generelt kvinner, men at også andre faktorer speler inn. I St.Sunniva 1/2014, peikar Marianne Bjelland Kartzow nettopp på dette. Ho visar til interseksjonalitet som eit analytisk perspektiv som får fram at «kategorier som kjønn, etnisitet, seksualitet, sosial klasse, alder osv ikke kan settes opp hver for seg, men må ses i sammenheng siden de overlapper og gjensidig konstruerer hverandre».[10] Trass like trekk ved eit kvinneliv må ein ikkje oversjå dei store skilnadane i vilkåra for makt, avhengighet, etnisitet, religion, klasse og kultur som kvinner lever under. Eikvar kvinne har ei unik livsforteljing, bakgrunn og samansett identitet og eikvar kvinne har ulike roller og posisjonar i ulike relasjonar. [11] Slike skilnadar finnst også i ei kvar gruppe og må ikkje fordekkast i dialogen. Ved å identifisera desse skilnadane og ta dei på alvor, kan ein også jobba for endring.[12] Denne erkjenninga er ein viktig inngang til å bryta opp statiske førestillingar om kven «Den Andre» er. Feministteologar har vidare peika på at spørsmålet om identitet er eit komplekst tema og mange mennesker har «dual» eller «multiple» kulturelle og religiøse identitetar.[13] Eit menneske kan erfara at det høyrer til mange forskjellige miljø som kan vera i spenning med kvarandre. [14]I dialoggruppa kjem dette blant anna til uttrykk gjennom at medlemmene har ulike motivasjonar for å vera med i dialogen fordi ulike delar av den samansette identiteten triggar engasjementet deira.

Samtidig som me blir minna på at omgrepet «oss kvinner» kan problematiserast, erfarer kvinnene i dialoggruppa at kategorien «kvinne» er ein del av identiteten som foreinar, trass mange skilnadar. På eit av møtene, blei deltakarane spurt om kva dei tenkjer om at dialogguppa er ei rein kvinnegruppe. Svara viser at dei er positive til kjønnsdeling av gruppa:

«Her er det lett å vera seg sjølv». «Her kan me ta opp andre tema enn me hadde kunne ta opp i ei gruppe med både kvinner og menn». «Ei kvinne forstår ei kvinne». «Ein del menn er flinke til å dominera. Det skjer så ofte at kvinner blir stille når menn snakkar. Når me berre er kvinner samla, kan me snakka fritt». «Her i kvinnegruppa har me rom for å utforskande, utprøvande samtale. Det er herleg! Me kan våga å seia ting.. seia uferdige tankar, prøva tankane ut i fellesskapet…»

Dialoggruppe?

Kva er det så som gjer kvinnegruppa til ei gruppe for dialog og kva vil det seia å vera i dialog? Handlar dialog først og fremst om å bli kjent og etablera gode relasjonar[15] eller kan en seia som Anne Hege Grung: «Dialog er et møte ansikt til ansikt mellom likeverdige parter uten skjulte hensikter. Jeg går inn i en dialog, ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte.»[16] Eg vil argumentere for at ein i staden for å velge ein definisjon på dialog, kan gjere slik som Helge Svare føreslår i ein rapport for Samarbeidsrådet for tros- og livsynssamfunn, nemleg å sjå forbi substantivet «dialog», og legga hovudvekta på adjektivet «dialogisk», for å få fram at samtalar av mange slag kan vera meir eller mindre dialogiske.[17] I avisinnlegget «Dialog som den smale sti» peikar Dag Hareide på skilnaden mellom debatt, diskusjon, forhandling og dialog:

«Debatt dreier seg om å vinne gjennom de mest slående argumenter. Ordet betyr «å slå ned». Diskusjon avklarer en omstendighet ut fra saklige argumenter. Forhandling er å bli enig om noe man skal gjøre. Dialog skiller seg fra forhandling ved at man ikke trenger å bli enig. Den skiller seg fra diskusjon ved å ikke bare snakke saklig, men også personlig. Den skiller seg fra debatten ved at målet ikke er å vinne, men å ha mot og tid til å forstå den andre.» [18]

«Kvinnegruppa for dialog» erfarer at det ikkje først og fremst er namnet som gjer gruppa til ei dialoggruppe, men praksisen i gruppa. Som denne artikkelen viser, er det eit gjentakande behov for å diskutere kva dialog er, og orientera seg etter målet om å vera ei dialogisk gruppe. Forteljinga om «Kvinnegruppa for dialog» sitt besøk til Bait-un-Nasr vil visa at nettopp dette er viktig å ha tenkt gjennom før ein går inn i samtalar som kan vera krevjande og utfordrande.

METODE, PRAKSIS OG ERFARINGAR I «KVINNEGRUPPA FOR DIALOG»

Gruppemetodiske innsteg

«Kvinnegruppa for dialog» har ikkje ein vedteken metode gruppa arbeider etter. Like fullt vil eg løfta fram fire omgrep frå feminisme og dialogfeltet som kastar eit interessant gruppemetodisk lys over praksisen som har forma seg i kvinnegruppa. Dei fire omgrepa er 1) «å bli lytta i tale» (“hearing into speech”), 2) «skilnadens hermeneutikk» («the hermeneutics of difference»),  3) «kroppsleggjorde, integrerte spiritualiteten» («embodied spirituality») samt 4) rot og uorden («messiness»).[19]

Den feministiske metoden som baserer seg på «å bli lytta i tale» vart først lansert av Nelle Morton.[20] Uttrykket har vore eit nøkkelomgrep for feministiske haldningsskapande grupper, og løftar fram at ei trygg, lyttande atmosfære er viktig for at menneske som har opplevd å bli overhøyrde skal kunne våga å bera fram personlege kjensler og erfaringar. I dette ligg myndiggjering («empowerment»). Å bli lytta i tale i trygge omgjevnadar er ei kjelde til å finna sine eigne ord, si eiga forteljing og styrke til å halda fram eigne perspektiv som viktige i eige liv og for omgivelsane rundt.

Gjennom Manuela Kalskys arbeide, har eg blitt introdusert for omgrepet «skilnadens hermeneutikk» I artikkelen «Embracing Diversity» held ho fram at det å undersøkja ulikskapane og usemjene er avgjerande for ein samtale som har som mål å skapa likeverdig samspel mellom partane og bidra til fred og forståing mellom menneske.[21] 

Eit anna tema som blir løfta fram i litteraturen og som eg finn interessant for oppdagingane som dialoggruppa stadig gjer, er uttrykket «kroppsleggjort, integrert, spiritualitet». I artikkelen «The missing dimension. Women and interfaith encounter in Birmingham» fortel Ruth Tetlow om ei kvinnegruppe i Birmingham som oppdaga at dialogen mellom dei ulike kvinnene i gruppa like mykje handla om opplevingar knytta til sansane og kontakten mellom kvinnene, som skrifter og dogmer. Ho kallar dette ein kroppsleggjort, integrert spiritualitet. [22]

I boka «Other Voices» skriv Helene Egnell at viljen til å vera open for å prøva ut uferdige tankar og opna seg for perspektiv utover dei rette og oppleste dogmene, handlar om å våga seg ut av boksane og inn i møte med menneske som ein samtalar med. Ein boks kan ikkje vera i kontakt med ein anna boks, men eit menneske kan vera i relasjon og kontakt med eit anna menneske. Når ein står i relasjon til eit anna menneske, kan menneske saman våga å tenka tankar som endå ikkje har funne forma og strukturen.[23] Egnell peikar på at det kan veksa fram ei kjensle av rot og uorden («Men det å gi rom for denne type rot og uorden kan vera ein ressurs, fordi det opne rommet for å lytta og reflektera kan gi menneske nye erkjenningar. Ein kan dermed møta menneske, grupper og miljø som ein ikkje trudde at ein skulle kunne bli kjent med, og jamvel oppleva at relasjonar veks fram. [24]

Praksis og erfaringar

Sidan me starta har møta i «Kvinnegruppa for dialog» enten vore på Nærmiljøsenteret på Haugenstua eller heime hjå ei av kvinnene i dialoggruppa, men me har også besøkt ulike gudshus. Møta er opne for alle kvinner som vil vera med og består av ein del trufaste kvinner, som har vore med i gruppa sidan ho starta, og kvinner som enten «kjem og går» eller berre er innom nokre få gonger. Heilt frå starten av har det vore veldig viktig å skapa ei trygg, lyttande atmosfære i gruppa. Me har difor basert oss på ei møteform kor alle først deler eit godt måltid som me enten lagar saman, eller som nokon har fått ansvar for å laga på førehand. Dette er eit bevisst val, vel vitande om at mat er ein viktig del av kvinnerolla i mange kulturar og me erfarer stadig at maten i måltidet kan opna tema som er relaterte både til liv, tru og praksis. Vidare har Kvinnegruppa mange gode opplevingar av at eit godt måltid kan skapa eit møte i smaksopplevinga og forvandla fellesskapet. Sjølv om det ikkje er sikkert at alle deltakarane tenkjer over kva som skjer, deler dei erfaringa av det som skjer og kjenner det som skjer i smakslaukane og kroppen. Eg vil gå så langt som å seia at mat på møta i «Kvinnegruppa for dialog» er eit uttrykk for «kroppsleg integrert spiritualitet», slik også Tetlow erfarte i Birmingham.

Etter ei tid med fri samtale rundt bordet, har me gjerne i fellesskap bestemt oss for eit tema som kvinnene i gruppa er opptekne av. Sjølv om samtaleforma har variert noko frå møte til møte, har det vore eit gjennomgåande omsyn å legga til rette for at alle kan ha muligheit til å kjenna seg trygge og komma til orde. Ofte gjer me dette ved å ta runden rundt bordet der den enkelte kan seia noko om tema for kvelden ut frå sitt eige liv mens resten av gruppa lyttar. Erfaring viser at når ein har teke ordet ein gong, er det lettare å ta ordet neste gong og har ein blitt lytta til, kan ein våga seg frampå ein gong til. Her kjenner eg igjen Mortons understreking av det å lytta i tale. Dette er ei dialogisk møteform som både synleggjer og skaper respekt for kvinnene sine ulike praksisar og erfaringar. Det er vidare ei møteform som insisterer på at kvinnene i dialoggruppa snakkar på vegne av seg sjølv, og ikkje på vegne av for eksempel kristendommen eller islam. Kvar deltakar skal møtast og høyrast på bakgrunn av det ho deler, og ikkje på bakgrunn av fordommar.[25] Som eit resultat av møteforma har tillitt og vennskap fått veksa fram, og med dette i botn har dialoggruppa våga seg innpå samtalar og møter med kvarandre som kan kjennast ganske utfordrande og vanskelege. Besøket til Bait-un-Nasr er eit eksempel på dette.

Når ei kvinne legg fram si forteljing og sine synspunkt hender det ofte at andre på eit eller fleire punkt kjenner seg igjen i det som blir fortalt. Likefullt hender det at deltakarane i dialogen tenkjer ulikt om tema som blir tekne opp, og kanskje til og med er usamde. Manuela Kalsky peikar med omgrepet «skilnadens hermeneutikk» («the hermeneutics of difference») på at høvet til å vera usamd og ta skilnadane mellom menneske på alvor er eit viktig prinsipp i dialogiske møte. Denne tydelege vektlegginga av ressursane som ligg i skilnadane har inspirert «Kvinnegruppa for dialog». På møta har me teke opp muligheitene for å vera usamde som eit eige tema, og har einast om at det er greit å vera usamde. Poenget er å vera usamd med respekt og med ei dialogisk haldning. Eg trur den gjentekne påminninga i gruppa om at me er ei gruppe for dialog samt møteforma i «Kvinnegruppa for dialog», hjelper oss i å etablera eit miljø tufta på tillit, med rom for usemje og utforsking av skilnadar. Me har også erfart at kvinnene i gruppa har gitt rom for nye erkjenningar og erfaringar, og eit eksempel på det er at gjennom dialoggruppa har muslimske kvinner sett føtene sine i ei kyrkje for første gong. Kristne kvinner har for første gong besøkt ein moske.

I tillegg til fokuset på rot og uorden som ressurs i ei dialoggruppe, påpeikar Egnell også at det viktige i ein religiøs dialog ikkje er dei religiøse trussetningane og prinsippa, men korleis menneske lever ut trua si og korleis trua påverkar og «styrkar livet».[26] At dialogen mellom dei ulike kvinnene i gruppa like mykje handla om opplevingar knytta til livet, sansane og kontakten mellom kvinnene, som skrifter og dogmer, har både Tetlow og eg erfart. [27] Denne kroppsleggjorte spiritualiteten har blant anna blitt synleg i val av tema for samtale i «Kvinnegruppa for dialog». Sidan gruppa vart skipa i 2010 har me valt livsnære tema for samtale som alle kvinnene i gruppa ut frå eige liv har kunna seia noko om. Det har ofte hendt at desse emna har spunne opp samtalar kring eiga tru og religiøs praksis. Eksempel på slike tema er: Bakgrunn, barn /oppseding av barn, mat, høgtider, å bu ein annan stad enn ein vaks opp, slekt, kropp og kvinnekroppslege erfaringar som menstruasjon, fødsel og seksualitet, tru, truspraksis, bønn, faste, feiring, sorg, død, nærmiljø, korleis me betre kan bli kjende. Dette er tema som me har komme fram til i fellesskap, og som me har hatt dialogisk samtale rundt. Under vil me i samband med skildringa av besøket til Bait-un-Nasr sjå eksempel på samtalar som vitnar om at kvinnene ber på ein kroppsleggjort og integrert spiritualitet.

SKILDRING AV DIALOGGRUPPA SITT BESØK TIL BAIT-UN-NASR [28]

Presentasjon av kvinnene i forteljinga

I denne skrivne varianten av forteljinga er blir ikkje alle kvinnene som var tilstades siterte. Grunnen til dette er fordi det ikkje var alle som tok ordet og fordi eg av plassomsyn har måtta gjera eit utval i samtalane og tema som kom opp på møta. Under følgjer presentasjonen av kvinnene som blir direkte siterte. Ved gjennomlesing kunne kvinnene velgja mellom å bli presenterte ved sine rette namn eller vera anonymiserte.

Channeh: muslim og opprinneleg frå Gambia, men har budd i Noreg i mange år. Leiar i Internasjonal kvinnekafe på Haugenstua og saman med meg initiativtakar til Kvinnegruppa for dialog.

Amina (anonymisert): muslim frå Pakistan, Internasjonal Kvinnekafe Haugenstua

Marit: kristen frå Noreg, Den norske kirke, Høybråten kirke

Rebecca (anonymisert): kristen frå Etiopia, Internasjonal Kvinnekafe Haugenstua

Naseem: ahmadiyyamuslim frå Pakistan, Bait-un-Nasr

Marianne: Kristen frå Noreg, Den norske kirke, Høybråten kirke

Kari: kristen frå Noreg, Den norske kirke, Høybråten kirke

Eg som skriv er kristen og ordinert prest i Den norske kirke, og jobbar som kapellan i Høybråten, Fossum og Stovner menighet.

Førebuing til besøk til Bait-un-Nasr: møte i «Kvinnegruppa for dialog»

Før Dialoggruppa sitt besøk til Bait-un-Nasr, hadde Kvinnegruppa eit førebuande møte. Dette møtet avtalte gruppa særskilt med tanke på spenning mellom ahmadiyya og andre muslimar på Furuset og i verda for øvrig. Møtet fann stad på Nærmiljøsenteret på Haugenstua, og det var 7 deltakarar. Møtet byrgja med måltid, før me hadde ein kort runde kor alle presenterte seg sjølve. På dette møtet var det både kvinner som reknar seg som «faste» i «Kvinnegruppa for dialog» og nye deltakarar. Fleire av dei som har vore faste i dialoggruppa dei siste åra, hadde ikkje muligheit til å komma på dette møtet, men kom på sjølve besøket til Bait-un-Nasr. På det førebuande møtet var det ingen med frå Ahmadiyya Muslim Jama’at. Temaet for møte var kva deltakarane tenkte i forkant av besøket og deira motivasjon for å bli med. Me brukte den etablerte praksisen i gruppa ved å ta runden rundt bordet og konsentrert lytta til den som hadde ordet. Det vart avtalt at underteikna og Channeh skulle ha særksilt ansvar i å fasilitera kveldens samtale. Channeh innleia denne delen av kveldens samtale med å seia at ho syntes det ville bli spennande  å besøka ahmadiyya-menigheten på Furuset. Ho sa at det er tre grupper i ei gruppe som møtest:

«Me er kvinner som reknar seg for kristne, sunnimuslimar og ahmadiyya-muslimar. Me vil besøka moskeen og visa at uansett ulikheiter, så går det an å vera saman. Menneske må sjå at me har så mykje til felles, trass i at det er mykje som er ulikt!»

Marit følde opp:

«Eg har lyst til å bli med fordi eg er nyfiken. Eg er ikkje så interessert i å få profilert ulikskapane. Eg lurer på korleis huset ser ut inni. Det blir spennande å møta trusuttrykket deira, korleis dei tenkjer, kva dei gjer. Dessutan blir det kjekt å gå dit med dykk!»

Marit hadde forresten eit spørsmål som ho hadde tenkt på, nemleg om dei muslimske kvinnene i dialoggruppa synest at det er vanskelegare å møta og samtala med menneske frå ahmadiyya-menigheten enn dei kristne. Til dette sa Amina at det synest ho. Ho sa at det spesielt er trusretninga sitt syn på profeten som gjer at det er vanskeleg å samtala og møta ahmadiyya-muslimar. Marit spurde: «Er det slik at det er vanskeleg for deg å gå og besøkja dei?» Amina svara: «Eg blir med. Eg har lyst til å sjå. Men eg må vera ærleg på at eg synest dette er veldig vanskeleg.» «Kva tenkjer du, då, om å møta ahmadiyya-menigheten? Det er ikkje vanskeleg for deg?», ville Marit vita av Channeh. Channeh svara:

«Det viktigaste ved å besøkja ahmadiyya er ikkje  å få forklaringar på kvifor me er samde eller ikkje, men å visa at me kan møtast og bli kjende med kvarandre, uansett.  Eg veit kva forskjellen mellom oss er i forhold til kva me trur på, men når eg går inn i samtalen vil eg ikkje ha fokuset på dei religiøse skilnadane. Eg vil koma vidare. Eg for min del synest det er kjempeflott å bli kjent, og finna ut korleis me kan ha dialog og samarbeid. Kva kan me samarbeida om som ikkje er knytta til religion? Kva kan me saman skapa av nettverk og møtestader? Det er ikkje først og fremst religion som fører oss saman, det er alle andre ting, som det å vera kvinne, å leva i ein familie. Og me vil alle ha trygge nærmiljø. Då er det viktig å kjenna kvarandre.»

Her viser Channeh at trass at ho kjenner godt til skilnadande mellom dei, har ho komme til eit punkt kor ho vil vidare, noko som også kjem fram under sjølve besøket til Bait-un-Nasr. Ho vel aktivt å ha fokuset for møtet ein anna stad enn på dei store problematiske forskjellane, og løftar fram tema som ho meiner gjeld kvinner i nærmiljøet uavhengig av bakgrunn. Dette er ei god haldning inn i dialogarbeid: Kalsky held fram at det å omfamna ulikskapane er sentralt for å føra samtalar som fremjar stabilitet og fred. [29] Channeh trekkjer også fram kvinnedimensjonen i møtet, ved å seia at det å vera kvinne er ei erfaring som fører menneske saman. I denne delen av samtalen vart det tydeleg at dei muslimske kvinnene har ulike ulike spørsmål, strategiar og haldningar i møte med Ahmadiyya Muslim Jama’at. Desse haldningane var viktig å få fram i forkant av besøket til Bait-un-Nasr.

«Me må hugsa atme er ei dialoggruppe!», sa Channeh, før ho heldt fram:

«Når me er der, skal me høyra etter, og stilla spørsmål som har noko for seg. Me skal ikkje byrgja ein diskusjon. Om ei som er ahmadiyya-muslim seier noko som du er usamd i, så er det best å berre høyra etter kva ho seier og tenkja at det meinar du, men eg meinar noko anna. Eg orkar ikkje spørsmål som skaper konflikter, då seier eg stopp! Då er det ikkje dialog!»

«Ja, me må hugsa på at me er gjester. Me er på besøk», sa Marit. Amina spurte med engasjert toneleie: «Men kva skal eg gjera dersom eg ikkje kan stilla dei spørsmåla eg har, snakka om det eg er oppteken av?» Channeh svara kontant: «Me tek det etterpå!», før ho heldt fram: «Slik er det: Du er glad i profeten din! Det er deg. Men ho som er ahamdiyya-muslim kan du ikkje påverka.  Ho har si tru og overtyding. Me veit kva me trur på, og let skilnaden ligga. Dei kallar seg muslimar. Greit. Det får bli mellom dei og Gud.» Amina smilte litt forsiktig, så sa ho: «Eg skal bli med. Eg veit ikkje heilt korleis det vil bli, men eg kjem».

I samband med det kommande besøket til Bait-un-Nasr tok kvinnegruppa opp att spørsmålet om kva det i praksis tyder å vera ei dialoggruppe på besøk hjå Bait-un-Nasr. I tråd med skilja Dag Hareide går opp mellom debatt, diskusjon, forhandling og dialog, vart det slått fast at dialog er noko anna enn ein diskusjon. Kvinnene i dialoggruppa førebudde seg på å lytta, snarare enn å vinna ein diskusjon.[30] I artikkelen «Embracing Diversity» held også Manuela Kalsky fram at ein interreligiøs dialog som skal lukkast ikkje bør springa ut frå eiga religiøs overtyding, men frå kvardagsliv og aktivitetar knytt til dette.[31] Dette blir støtta av Egnell som seier at religion kan vera tema i samtalar, men at fokuset bør vera på korleis menneske lever ut trua si og korleis religionen «styrkar livet», snarare enn på religiøse prinsipp.[32]

Ikkje alle på møtet denne kvelden hadde høyrt om skilnadane mellom Ahmadiyya Muslim Jama’at og andre muslimar. Rebecca frå Etiopia var ikkje klar over denne skilnaden. Undervegs i samtalen kopla ho tematikken opp til eige liv, og erfaringar frå forholdet mellom kristne og muslimar i Etiopia. Ho fortalte ei sterk historie om korleis kristne og muslimar før levde saman som brødre og søstre, men at det no er stor usemje i landsbyen mellom kristne og muslimar. Ho fortalde om eiga redsle: «I mange år vart eg redd berre eg såg ein muslim. Eg ville gå bort».  Som ein respons på det den kristne kvinna fortalde, gjekk Amina bort til Rebecca, gav henne ein klem og sa: «Når du tenkjer på ein muslim, må du tenkja på meg. Eg er muslim og er eg din venn.». Channeh sa: «Kjære deg, så fint at du er her, saman med både andre kristne og muslimar. Du må komme igjen. Du må bli med til ahmadiyya.» «Ja, eg kjem», sa kvinna. Marit sa «Du har vonde opplevingar. Men nå får du andre erfaringar av korleis kristne og muslimar kan leva saman, og korleis menneske som tolkar Koranen på ulike måtar kan leva saman.» Då sa Channeh: «Nettopp difor er det me skal til ahmadiyya-moskeen». Kvinnene i dialoggruppa vart minna om at situasjonen i verda er konfliktfylt, ikkje berre mellom muslimar, også mellom muslimar og kristne. Rebecca fant sine eigne ord, og vart lytta til i ei gruppe ho opplevde var trygg. Dette kan me i tråd med metoden som handlar om «å bli lytta i tale» tru og håpa var styrkande for Rebecca.[33] Eg tenkjer at Rebecca si forteljing vart viktig for dei andre kvinnene i dialoggruppa. I dialogdefinisjonen som Anne Hege Grung presenterer legg ho vekt på «den gjensidige forandringen som kan skje i et møte».[34] I møtet mellom Rebecca og dei andre kvinnene trur eg gjensidige endringar fann stad: Rebecca vart møtt i sin redsel for muslimar, ho fikk vita at her var ho trygg, at dei muslimske kvinnene ville vera hennar venn og Amina kom med si utryggleik, men bestemte seg for å bli med på besøket.

Besøket til Bait-un-Nasr

Som leiarar i «Kvinnegruppa for dialog» jobba Channeh og underteikna vidare med å førebu besøket til Bait-un-Nasr. Med utgangspunkt i det førebunade møtet i Kvinnegruppa, formulerte me at målsetjinga og tema for besøket er å bli kjent med kvinner i Bait-un-Nasr, og å bli kjent med det flotte huset som ahmadiyya har bygd på Furuset.  Me vurderte situasjonen slik at me helst såg at teologiske tema kunne ligga til eit seinare møte, kor me var trygge nok på kvarandre til å eventuelt ta dette opp. Dette kommuniserte me også i kontakten med dei to med to kvinnene  kvinnene som frå Bait-un-Nasrhadde eit særleg ansvar for det føreståande besøket. I tillegg avklara me tema og mål for kvelden og formidla at dialoggruppa ikkje såg for seg ein generell presentasjon av Ahmadiyya Muslim Jama’at, men at me ynskte å komma på eit uformelt besøk for å bli kjent og ta spørsmål og samtale undervegs.

Kvelden for besøket til Bait-un-Nasr kom og fire av deltakarane som kom denne kvelden hadde også vore med på det førebuande møtet. I tillegg kom tre trufaste deltakarar i Kvinnegruppa med norsk kristen bakgrunn, samt to norske kristne kvinner som var nye i Kvinnegruppa. Fra Bait-un-Nasr møtte 11 kvinner. Me var altså tilsaman 20 kvinner og for å sikra rammene for møtet vart det avtalt at eg skulle leia samtalen i større grad enn på møtet skildra over. Dette var avklart med Channeh og Naseem frå Bait-un-Nasr.

Me byrja møtet i ein stor sal med eit banner kor det stod: «Love for all, hatred for none». Me åt saman, presenterte oss, og hadde tid til samtale rundt bordet. Etter dette gjekk me opp i kvinnene sitt rom,  eit stort rom med stolar plasserte i rader bak kvarandre  og eit lerret fremst. Naseem tok ordet, og sa at det no kom ein liten presentasjon av ahmadiyya-menigheten ved hjelp av powerpoint, før ho ville ha eit føredrag om korleis Ahmadiyya Muslim Jama’at ser på profetane, Jesus og Messias. Under dette føredraget kunne me mellom anna høyra at

«Ahmadiyyat er gjenfødelsen av det sanne Islam, som det er profetert om i Qur’anen (9:33 og 62:4) og av Islams hellige Profet, fred være med han…Ahmadiyyat avviker ikke det minste fra Islam…Ahmadiyyat er ingen ny religion eller noen annen form for nyskapning, men den viser bare hva som har ligget i Islam fra begynnelsen av, men som man i de senere århundrer har sett bort fra, eller som man tidligere ikke har følt behov for.»[35]

Me kunne også høyra at Hazrat Mirza Ghulam Ahmad (fred være med ham) stod fram som den lova Messias i India i 1835. Om Jesus sa Naseem at han var profet for Israels folk, at han ikkje døydde på krossen, men overlevde og reiste til India og Kina for å tala til jødane der, før han døydde i India.Vidare viste Naseem til at det finnst profetiar i Bibelen som blir fullbyrda ved Den heilage profeten Muhammed og Koranen. Ho viste særleg til profetien i 5.Mos 18,15: «Ein profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, ein av landsmennene dine. Han skal de høyra på.» Då Naseem var ferdig, vart det stille ei lita stund, og det ble klart at denne innleiinga var ei anna enn den eg hadde sett for meg. Kva ville no skje? Det første eg greip fatt i var den fysiske erkjenninga av at rommet og korleis me var plasserte i forhold til kvarandre ville påverka maktforholdet mellom deltakarane og dermed samtalen. Eg ba alle setja stolane i ein ring, slik at me kunne sjå kvarandre og det ville vera lettare å snakka saman. Channeh var raskt på banen og sa at ho synest at me har eit behov for å ha fokus på likskapar som me kan bygga på. Eg sa meg samd i det, samtidig som eg tok sats og sa: «Det er viktig å vera ærleg på at det er skilnadar mellom oss, og at me kan vera i kontakt med desse skilnadane også.» Medan eg sat der i sirkelen og såg på oss, funderte eg på rammene for samtalen sidan møtet no allereie hadde teke ei anna retning enn Channeh og eg kunne spå på førehand. Det som var viktig no, var måten me snakka om tema som kjem opp og å halde dialogiske fokus. Difor følde eg opp utsegnet om å vera i kontakt med skilnadane med å seia: «Måten me snakkar om skilnadane på er viktig, og at det er eit dialogisk prinsipp at den enkelte snakkar for seg sjølv og ut frå eige liv i samtalen og ikkje snakkar på veigne av eigen religion eller tradisjon.»[36] Etter dette byrgja samtalen for alvor. Marianne responderte på Naseem si innleiing ved å seia:

«Eg synest det er spennande at du brukar 5. Mosebok i Bibelen til å visa til Muhammed.  Du tolkar Bibelen frå ein annan ståstad enn meg, og det er tankevekkande, overraskande og utfordrande. Når eg går inn i ditt perspektiv, skjønar eg at profetien kan tolkast på den måten som du gjer det her.»

Etter dette vart det ørlite stille. Eg utfordra Kari, ei av dei andre kristne kvinnene, på kva ho tenkte. Ho sa:

«Eg veit ikkje heilt kva eg skal seia. Det må synka inn…Eg kjenner på at det er litt vanskeleg å få servert dette så fort, utan at eg var førebudd på det. Det kjennest som at eg blir ordskuldig. Det er ikkje ei heilt god kjensle. Eg er ikkje utdanna teolog eller noko, men eg veit jo at det er mange andre bibelvers som me brukar for å visa til Jesus.. Dette må eg tenkja litt på. Kanskje me kunne førebudd noko på det til ein annan gong…?»

Naseem sa: «Ja, eg vil gjerne høyra om korleis de tolkar Bibelen». For første gong denne kvelden tok Amina ordet og sa: «Jesus spelar ei stor rolle i islam». Naseem følde opp: «Ja, han kom som profet. Og profetane si rolle er å korrigera menneske som har gløymt ut lova.» Marianne knytte ein link mellom religionane og sa: «Denne funksjonen har profetane i Det gamle testamentet også. Her er ting som er like..» «Det er jo slik», sa Naseem, «at når ein les Koranen så vil ein kjenna igjen mykje frå Bibelen.»  Då kom Amina for alvor på banen. Ivrig delte ho erfaringa si: «Eg les Bibelen for tida. Og eg forstår alt! Men hadde eg ikkje kunne Koranen, så hadde eg heller ikkje forstått Bibelen!» «Dette er interessant», sa Marianne, «og ikkje allment kjent!» «Nei, folk veit ikkje at det er slik det er. I media er det berre fokus på kor store skilnadar det er mellom kristendom og islam», sa Amina. Channeh sa: «Det handlar ikkje alltid om å vera samd og tenkja likt om ting. Det handlar om å forstå den andre. Å vita kva den andre trur og tenkjer, på eit anna grunnlag enn det som er basert på fordommar. Sjølv trudde eg aldri at eg skulle komma til å møta ein prest som les Koranen…»

Dette vart ein viktig samtale om Bibelen og Koranen, om å lesa Bibel og Koran og å finna meining i desse. I artikkelen «Kristen tro och annan tro» viser Kajsa Ahlstrand at Bibeltekstens meining blir etablert som eit samspel mellom ordet og den lesande sine tankar, erfaringar sosiale samenheng. Tekstane får meining når lesarane søkjer etter meining i dei.[37]  Naseem ser Koranen som det hermeneutiske prismet for å tolka den bibelske teksten, og ut av dette finn ho profetiar om Den heilage profeten Muhammed. Marianne forstod Naseem sitt prosjekt og tykte det var interessant, sjølv om ho har ein annan ståstad enn Naseem. Kari på si side var ikkje avvisande til tema, men sa at ho kunne trengt å vera meir førebudd. Då er me tilbake til kjensla av at rammene for samtalen ikkje var godt nok avklarte mellom Kvinnegruppa og Bait-un-Nasr. Å ha rammer for dialogen som ein avtalar tydeleg nok og deretter føl, handlar om å skapa tryggleik, tillitt og skapa likeverd i dialogen. Naseem tok eit uventa grep når ho viste til Bibelen. Det gjorde at somme av dei kristne kjente seg utrygge og sårbare og vart «svar skuldig». Kari satte ord på det: «Det er ikke en god følelse». Det var bra at Kari satt ord på det inn i fellesskapet fordi det gjorde at gruppa kunne snakka om det som kjendest vanskeleg også. Med Kari sine perspektiv inn i samtalen var det framleis utsikt for kontakt og dialog mellom kvinnene i rommet. Naseem tok imot sjansen for dialog og sa at ho gjerne ville høyra meir om korleis Kari las og forstod Bibelen. Bevisstgjeringa frå det førebuande møte kom godt med, når det no viste seg at rammene for møtet vart annleis enn «Kvinnegruppa for dialog» hadde tenkt.

Denne kvelden fekk eg for alvor læra at sjølv om ein planlegg mykje for å sikra trygge rammer for samtalen, kan ikkje alt planleggast. Det er då ein må tru at den dialogiske haldninga i møtet kan føra oss fram til kvarandre. Samtalen over er eit godt eksempel på at det går an å ha dialog om teologiske spørsmål trass skepsisen Channeh og underteikna hadde i førekant.  Me hadde heller ikkje tenkt på at staden for dialogen ville innebera at samtalen ville bli avbroten av bønerop. Med dette kom nettopp tema som handla om bøn, bønepraksis og om korleis kropp og spiritualitet blir tenkt og erfart saman i ein heilskap opp under besøket. Mange av kvinnene var på golvet og bad, men somme vart sitjande på stolane sine. Eg spurte: «Kvifor bed du ikkje?» «Eg har mensen», var svaret. Ruth Tetlow peikar i artikkelen «The missing dimension. Women and inter faith encounter in Birmingham» på at tabu om reinheit i mange religionar blir nytta for å ekskludera kvinner. Somme kvinner har teke desse oppfatningane i eigne hender og omdefinert dei til positive sider ved kvinnekroppen, og vist at fysiske erfaringar kan vera drivkrefter for åndeleg utvikling, på same måten som «The black consciousness»-rørsla på 70 talet sa: «Black is beautiful».[38] Ein kan i alle fall finne gjenklang av denne tilnærminga i Channeh sitt innspill:

«Slik eg ser det er ikkje ei kvinne urein når ho har mensen. Å ha mensen betyr ikkje at ein er urein, men at kroppen reinsar seg. Når ei kvinne har mensen så er det slik at ho ikkje treng å be. Ho er friteken frå kallet til å be dei fem bønene. Ho kan be munnleg, men ho slepp å bøya seg og sitja på golvet.  Det er ei omsorg i dette at kvinner ikkje bed med kroppen under mensen.»

Tetlow påpeiker at det er mange kvinner som opplever at menstruasjon og fødsel fører til ei spirituell erfaring av at kropp og ånd er knytta saman, og at dei då opplever at dei har ein «kroppsleggjort, integrert spiritualitet». («embodied spirituality».)[39] Omgrepet er nyttig for å forstå mange av erfaringane som «Kvinnegruppa for dilalog» har gjort. Då dialoggruppa vart skipa i 2010, tok det ikkje lang tid for kvinnene i dialoggruppa kjente seg igjen i kvarandre sine erfaringar knytt kroppen og til det å lytta, lukta, kjenna, sjå og praktisera, i tillegg til det skrivne ordet i Bibelen eller Koranen.  Det kan vera interessant å spørja om ein kunne hatt denne samtalen på Bait-un-Nasr som handla om mensen, fødsel og det å vera rein dersom det hadde vore menn tilstades i gruppa? Ut frå tidlegare samtalar om verdien av å vera ei dialoggruppe som berre er opa for kvinner, trur eg like fullt me kan gå ut frå at samtalen ville vore annleis om menn hadde vore med.

Etter at kvinnegruppa hadde fått ei omvising på huset, var tida komen for å gå. Alle kvinnene gav kvarandre ein klem, og sa: «Me møtest igjen.» Neste møte i kvinnegruppa for dialog vart avtalt, og fleire av kvinnene frå Bait-un-Nasr sa at dei var interesserte i å bli med.

AVSLUTTANDE REFLEKSJONAR

I denne artikkelen har eg søkt å skape ny kunnskap om korleis ein kan legge til rette for dialog. Med utgangspunkt i praksisen som har utvikla seg i «Kvinnegruppa for dialog» generelt og besøket til Bait-un-Nasr spesielt, har eg har funne fleire gode verktøy og to grunnleggjande emne som eg trur er avgjerande for at ei gruppe som har ambisjon om å vera ei dialoggruppe i realiteten er ei gruppe kor dialog finn stad.

For det første er ei dialoggruppe forplikta på å kontinuerleg undersøkja og minna seg sjølv på kva dialog er, og kva det vil seia å praktisera med ei dialogisk haldning. Eg trur ikkje at deltakarane i dialogen alltid klarer å leva opp til det dialogiske idealet, men det ligg viktige ressurser i å reflektera over praksis og læra av erfaringane ein gjer seg. Slik kan dialogen bli ein spennande prosess for den enkelte og for gruppa sett under eitt.  Eg trur at ein av hovudgrunnane til at kvinnene som var på Bait-un-Nasr tolte utfordringa denne kvelden, var førarbeidet som «Kvinnegruppa for dialog» gjorde på møtet i forkant av besøket til Bait-un-Nasr. Her minte me kvarandre på kva dialog er, og drøfta dette opp mot det konkrete besøket til Bait-un-Nasr som venta oss. Når så kvelden og tida for besøket kom, hadde me ei grunnhaldning i botn som hjelpte oss å møta menneske me ikkje kjende og uventa situasjonar. For det andre, må ein ta maktforholda i gruppa på alvor. Maktaspektet spelar inn i forholdet mellom leiarar og andre deltakarar, mellom deltakarane for øvrig, mellom kjønn, mellom det å vera «på heimebane» eller «bortebane», mellom erfaringar den enkelte  har  med seg, mellom tankar og haldningar som er aksepterte eller ikkje.

Som eit godt verktøy for den som vil arbeide med dialog, har eg i denne artikkelen vist at gruppedynamiske prosessar både kan opna og lukka sjansane for dialog. Gjennom å løfta fram fire omgrep på feminisme og dialogfeltet, har eg funne verktøy som har vist seg nyttige for å opna dialogen i «Kvinnegruppa for dialog» og besøket til Bait-un-Nasr. Desse funna gjev oss kunnskap om korleis menneske som normalt sett ikkje treff kvarandre kan bli kjende og møtast for dialog. I forteljinga om besøket til Bait-un-Nasr har me sett kor viktig balansen mellom å snakka og å lytta er, og kor viktig det er for dialogen og møtet mellom menneske at den enkelte snakkar for seg sjølv og ikkje på vegne av tradisjon og tru.[40] Praksisen om å «lytta kvarandre i tale» er ei god hjelp også her.[41] Dette nøkkelomgrepet for feministiske haldningsskapande grupper opnar opp for ei trygg og lyttande atmosfære prega av respekt, som kan gi den enkelte mot til å fortelja ut frå eige liv og ta opp viktige tema. Å lytta kvarandre i tale er med på å skapa maktbalanse i gruppa. Også praktiske avgjersler er med på å leggja føringar forom det er mogleg å lytta kvarandre i tale eller ikkje. Under besøket til Bait-un-Nasr var det avgjerande at me tok grep og plasserte stolane i ring etter at føredraget var over og me kunne møtast andlet til andlet slik Anne Hege Grung sin dialogdefinisjon oppmodar til. [42] Somme erfarte at dei til og med kunne våga å setja ord på det som var vanskeleg i situasjonen.

Eg har også sett etter følgjene av å avgrensa ei gruppe etter kjønn. Korleis opplever kvinnene i «Kvinnegruppa for dialog» å vera i ei definert kvinnegruppe? Kvinnene seier at kjønnsdimensjonen er viktig for å etablera eit rom for utforskande, utprøvande samtalar og ressonement som ikkje nødvendigvis er heilt ferdigtenkte. Kanskje gjeld ikkje dette for alle dialoggrupper, men ifølgje kvinnene i kvinnegruppa som me føl i denne artikkelen, er dette ein konsekvens av at dialoggruppa er avgrensa for kvinner. Under besøket i Bait-un-Nasr var det i allefall klart at kjønnsavgrensinga gjorde at «særskilde kvinnetema» baud seg i samtalen og bidrog til å opna opp for dei uferdige tankane og utprøvande samtalane, og at kvinnene i dialogen kunne tola «rot og uorden». Dei våga seg ut avboksane, møte kvarandre som menneske og kjente seg igjen i kvarandre sine erfaringar på punkt som ein ikkje kunne spå om på førehand. Å tola «rot og uorden» rommar motet til å vera open for at ikkje alt kan planleggast i samtalane, og ha tid og tillit til å vera i kontakt med det som skjer i rommet. Då det var tid for bøn, vart bøn og bønepraksis tema i samtalen. Det å sjå at bøn vart praktisert, opna ein dialog om kropp og det ureine. Det var samtalar som fekk meg til å forstå meir om korleis ei kvinne kan oppleva at ho har ein kroppsleggjord, integrert spiritualitet («embodied spirituality»).[43] Kanskje var dette eksempel på «særskilde kvinnetema» som melde seg som følgje av at det kun var kvinner i rommet. Det var i alle fall kvinner som snakka ut frå eigne liv og om kroppslege erfaringar som høyrer kvinnekroppen til.

«Rot og uorden» handlar også om å tola usemje og ha ei ro på at deltakarane i dialogen ikkje treng  å vera samde om alt. Eg viser til Manuela Kalsky som seier at det å undersøkja ulikskapar og usemje er avgjerande for ein samtale med mål å skapa likeverdig samspel mellom partane og bidra til fred og forståing. [44]  Sjølv om Kalsy med uttrykket «skilnadens hermeneutikk» oppmodar til å ta fatt i ressursane som ligg i å ta skilnadane på alvor,[45] er det klart at vurderinga rundt kva ein tek opp og kva som kan ligga må gjerast med visdom. Kalsky skriv at det er størst sjanse for at ein interreligiøs dialog lukkast dersom ein tek utgangspunkt i levd liv og aktivitetar knytta til dette, snarare enn den enkelte si dogmatiske religiøse overtyding.[46] Før besøket til Bait-un-Nasr var også dette mi og Channeh si haldning. Channeh sa at ho var heilt klar for å sjå forbi skilnadar som ho kjenner veldig godt til, og fokusera på likskapar som me kan bygga på. Undervegs i besøket erfarte me at sjølv om ein gjer seg tankar i forkant av ein samtale, kan ei likevel ikkje vita sikkert kva som kjem til å henda.  Powerpoint-presentasjonen av ahmadiyya-menigheten og føredraget om korleis Ahmadiyya Muslim Jama’at ser på profetane, Jesus og Messias kom overraskande på mange av deltakarane på møtet i Bait-un-Nasr, og det var spennande å legga merke til dei ulike reaksjonane på dette blant dialog-deltakarane. Mellom anna genererer dette refleksjon om i kva grad usemje bør ekskluderast elles gjerast usynleg i eit potensielt sårbart møte som dette, eller om ein bør gjera det eksplisitt og synleg når dei ulike oppfatningane først er der.  Interessant nok var det nettopp fokuset på dei teologiske skilnadane som opna opp ein dialog kor deltakarane etterkvart også kunne kjenna seg igjen i kvarandre sine erfaringar, trass skilnadar i bakgrunn, ståstad og tilhøyrsle.

Besøket til Bait-un-Nasr gjorde «Kvinnegruppa for dialog» mange erfaringar rikare. Like fullt er ikkje gruppa utlærd i spørsmålet om kva det vil seia å vera ei gruppe for dialog, og me møter stadig emne og situasjonar som kan kjennast utfordrande. Me må heile tida legga til rette for tillit og gode relasjonar gjennom dialog, både internt i gruppa og i møte med menneske som me besøkjer.  Gruppa møtest stadig rundt ein gong i månaden, og driv i småskala. Det siste året har også kvinner frå Bait-un-Nasr vore trufaste på møta og «Kvinnegruppa for dialog» planlegg mellom anna å halda fram med å besøke ulike gudshus. Kvinnene i gruppa held oppe trua på at gruppa har potensial til å bidra til fredeleg sameksistens, eit godt bumiljø, og kan vera med å hindra at religiøs usemje skaper konflikter i nærmiljøet. Både fordi me blir forandra sjølv, men også fordi kvar av kvinnnene i gruppa går heim frå møta og inn i sine samenhengar med dei nye tankane og erfaringane dei har fått. Den dialogiske innsikta spreier seg som ringar i vatnet: Ho som er helsesøster og jobbar på ein barne- og ungsomsskule seier beint ut at ho møter barn på ein annan måte no enn før ho vart med i den dialogiske samtalen. Ho fortel at ho kjenner seg mindre sjenert for å spørje etter ting i barnets og ungdommen sitt liv som har med religiøs og kulturell praksis å gjera. Eit anna resultat av dialogen, kunne ein sjå i samband med TV-aksjonen i haust, der var me ein glad gjeng frå «Kvinnegruppa for dialog» som stod på stand på Haugenstua og selde vaflar og kaker til inntekt til årets TV-aksjon. Me ville at alle skulle kunne sjå kristne, ahmadiyya-muslimar og andre muslimar jobba saman for ei betre verd. Her er me; kvinner for dialog. Kven er du? Blir du med i dialogen?

 

KJELDER:  

Ahlstrand, Kajsa:                               «Kristen tro och annan tro» (ss 82-90) i Yvonne Terlinden (red): Tro och mångfald. Religionsmoten och religionsteologi i Norden. TemaNord, København 2005

Egnell, Helene:                                    «Dialogue for Life-Feminist Approaches to Interfaith Dailogue»(ss. 113-120), Katharina Hallencreutz (Red.): Gender, Poverty and Church Involvement. A report from a research conference in Uppsala, May 6-8, 2002, Missio No 20, Swedish Institue of Misson Research.

Egnell, Helene:                                    Other Voices. A study of Christian Feminist Approaches to Religious Plurality East and West. Studia Missionalia Svecana C, Uppsala 2006

Grung, Anne Hege:                            «Begrepet dialog i Emmaus. Noen refleksjoner om bruken av begrepet på grunnlag av erfaringer i et flerreligiøst landskap» (ss 87-94), Kirke og kultur nr 1, 2005

Grung, Anne Hege:                            «Fellesskap blant kristne og muslimer på Furuset» (ss 165-180) i Sharam Alghasi, Elisabeth Eide og Thomas Hylland Eriksen (red.): Den globale landsbyen. Groruddalen og det nye Norge, Cappelen Damm Akademisk, 2012

Haraway, Donna:                               «Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective» (ss 575-599), Feminist Studies Vol 14, No.3, 1988

Hareide, Dag:                                        «Dialog som den smale sti», avisinnlegg i Aftenposten 24. januar 2007. Tilgjengeleg på http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Dialog-som-den-smale-sti-6445030.html

Kalsky, Manuela:                               «Embracing Diversity. Reflections on the Transformation of Christian Identity» (ss. 221-231), Studies in interreligious  dialogue nr. 2,2007

Kartzow, Marianne Bjelland:     «Interseksjonell teori og arbeid med bibeltekster» (ss 23-38), St.Sunniva nr. 1,2014

Madden, Raymond:                          Being Ethnographic: A Guide to the Theory and Practice of Ethnography. Sage Publications, London 2010

Solli, Beate:                                           «Bait-un-Nasr og “følelse av sted»», (ss.198-211) i Sharam Alghasi, Elisabeth Eide og Thomas Hylland Eriksen (red.): Den globale landsbyen. Groruddalen og det nye Norge, Cappelen Damm Akademisk, 2012

Svare, Helge:                                         «Samarbeidsrådet for tros-og livsynssamfunn som dialogorganisasjon», AFI-rapport 2/2011

 

Tetlow, Ruth:                                        «The missing dimension. Women and interfaith encounter in Birmingham», Current Dialogue nr 46, 2005, http://wcc-coe.org/wcc/what/interreligious/cd46-10.html

«Hva er Ahmadiyyat?», informasjonsbrosjyre frå Ahmadiyya Muslim Jamma’at, 2008, s. 1

«Rapport fra strategigruppen for Østre Aker prosti», Østre Aker Prosti iDen norske kirke 2010.

[1] «Rapport fra strategigruppen for Østre Aker prosti», 2010.

[2] Eg vil retta ein stor takk til Anne Hege Grung, førsteamanuensis ved Det praktisk-teologiske seminar, for vegleiing og innspel undervegs i arbeidet. Eg vil også takka Hanne Cecilie Geirbo, sosialantropolog og stipendiat ved institutt for informatikk, UiO, og den/dei anonyme fagfellen/e som har komme med gode innspel og kommentarar.

[3] Haraway, «Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspective»  1988

[4] Madden, Being Ethnographic: A Guide to the Theory and Practice of Ethnography, 2010

[5] Mi omsetjing av dei engelske omgrepa

[6] Grung, «Fellesskap blant kristne og muslimer på Furuset», 2012,s. 170

[7] Grung 2012, s. 171

[8] Solli, «Bait-un-Nasr og «følelse av sted»»,  2012, s. 198

[9] Grung 2012, s. 171

[10] Kartzow, «Interseksjonell teori og arbeid med bibeltekster», 2014, s. 31

[11] Kalsky, «Embracing Diversity. Reflections on the Transformation of Christian Identity»,  2007, s. 225

[12] Kalsky 2007, s. 224

[13] Kalsky 2007, s. 224

[14] Egnell, «Dialogue for Life-Feminist Approaches to Interfaith Dailogue»,2002, s. 118.

[15] Svare, «Samarbeidsrådet for tros-og livsynssamfunn som dialogorganisasjon», 2011, s. 8

[16] Grung, «Begrepet dialog i Emmaus. Noen refleksjoner om bruken av begrepet på grunnlag av erfaringer i et flerreligiøst landskap», 2005, s. 88

[17] Svare 2011, s. 9

[18] Hareide, «Dialog som den smale sti», 2007

[19] Mi omsetjing av dei engelske omgrepa

[20] Egnell 2002, s. 118

[21] Kalsky 2007, s.224

[22] Tetlow 2005, s. 3

[23] Egnell, Other Voices. A study of Christian Feminist Approaches to Religious Plurality East and West, 2006, s. 89

[24] Egnell 2006, s. 89

[25] Egnell 2002, s. 115

[26] Egnell 2006, s. 90

[27] Tetlow, «The missing dimension.Women and interfaith encounter in Birmingham», 2005, s. 3

[28] Bait-un-Nasr blir av ahmadiyyamuslimane sjølve kalla moské. I dialoggruppa for kvinner kallar kvinnane i det store og heile kallar bygget for moské, men det blir også problematisert av nokon deltakarar. Eg bruker namnet «Bait-un-Nasr» på Ahmadiyya Muslim Jama’at sitt bygg på Furuset, men i sitat vert bygget tidvis referert til som «moské». Ahmadiyya Muslim Jama’at blir i sitat ofte referert til som «ahmadiyya», ellers er også omgrepet «ahmadiyyamenigheten» nytta.

[29] Kalsky 2007, s.224

[30] Hareide 2007

[31] Kalsky 2007, s. 226

[32] Egnell 2006, s. 90

[33] Egnell 2002, s. 118

[34] Grung 2005, s. 88

[35] Ahmadiyya Muslim Jamma’at, «Hva er Ahmadiyyat?», 2008, s. 1

[36] Egnell 2006 s. 89

[37] Ahlstrand, «Kristen tro och annan tro»,  2005, s. 84

[38] Tetlow 2005, s 3

[39] Tetlow 2005, s. 3

[40] Egnell 2006, s. 89

[41] Egnell 2002, s. 118

[42] Grung 2005, s. 88

[43] Tetlow 2005, s. 3

[44] Kalsky 2007, s. 224

[45] Kalsky 2007, s. 224

[46] Kalsky 2007, s. 226

Kontakt

Oslo og nasjonalt:

KD@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 41 55 50 63

Bergen:

Marianne@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 95 80 69 20

Stavanger:

KDS@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 90 75 25 99

Bottom