Studentprest og studentmangfold

Studentprester snakker med studenter om det studenter vil snakke om.

Samtale med enkeltstudenter har vært en hovedoppgave for studentprestene i DnK siden Alex Johnson ble ansatt i 1961. Det hadde lenge vært et samarbeid mellom kirke og universitet i hovedstaden, og spørsmålet om egen prest for studenter hadde vært drøftet i mange år. Flere initiativer ble tatt, ett av dem ble stoppet i 1958 av Studenttinget som ikke ønsket at «… Universitetet skulle ta spørsmålet opp og på den måten ta stilling for eller imot et bestemt livssyn.»[i]

Oslo biskop tok et par år senere selv initiativ til å opprette stillingen og inngå samarbeid om praktisk tilrettelegging for den på Universitetet. I sin innsettelsespreken i Slottskapellet sa Alex Johnson «Vi må se å komme oss ut av vår osteklokke og begynne å leve for andre…. i et virkelig selvforglemmende, intelligent gjennomtenkt ansvar for hele verden.»

Universitetet i Oslo har hatt studentprest knyttet til institusjonen i mer enn 50 år. Diskusjonen i forkant er en diskurs vi fortsatt står i og som er sunn, nyttig og åpen. Alex Johnsons ekklesiologi har gitt en utfordring for dette samarbeidet som fortsatt står.

Mangfold

I dag sier Universitetet i Oslo at «For en økende andel av våre studenter representerer troen, med bønn og annen trospraksis, en naturlig og viktig del av studiehverdagen.  Den har en plass som meningsbærende livstolkning også her på en sekulær institusjon.

Norges eldste universitet har en historie som er tett sammenvevd med både stat og kirke. Lærestedets faglige og kritiske uavhengighet både til kirke og stat er en del av dets identitet. Den kritiske samtalen om tro og om samfunn, om fellesverdier og utfordringer skal finnes her, også når vi vet troen finnes blant studenter og ansatte.

Som sekulær institusjon har UiO valgt å legge likeverdig til rette for tros- og livssynsmangfoldet. Dette gjør UiO i samspill med offentlig politikk på området.» [ii]

Hva vet vi om dette tro- og livssynsmangfoldet? UiO har ikke lov til å registrere studenters livssynsmessige tilhørighet, men vi vet at 38 % av alle norskfødte 19-24 åringer med innvandrerforeldre er studenter. Vi vet at mer enn 15% av innvandrerne i aldersgruppen er studenter, og vi vet at lærestedene har internasjonalisering som satsningsområde. Internasjonal utveksling er med å skape et læringsmiljø med stort kulturelt og livssynsmessig mangfold.

Studentene ved UiO har om lag 200 studentforeninger – av disse er 12 registrert som livssynsforeninger.[iii] Disse foreningene representerer i stor grad studenter fra tro- og livssynsminoriteter i Norge. For å bli registrert som studentforening må det registreres et styre – et regnskap, og et formål. UiO stiller noen krav til foreningen og kan gi goder som økonomisk støtte til aktiviteter, lederskolering og tilgang på rom. Å legge til for engasjement og organisert aktivitet er en del av den dannelse UiO vil gi .

Tro- og livssynsforeningene er en ressurs også for studentprestenes arbeid. De gir arenaer for samtale, og for samtaler i fellesskap. Deres utfordringer bringes ofte til prestekontoret gjennom engasjerte enkeltstudenter eller ved at foreningenes styrer ønsker å gå sammen med noen når de har behov i forhold til institusjonen.

I flere år har studentprestene invitert studenter fra tro- og livssynsforeningene til felles lunch 3-4 ganger i semesteret. Dette har vært et møtested der de som kommer setter dagsorden. Det har vært fast at en eller to studenter i JEG-form forteller om sitt livssyn. Det har gjort presentasjonen av livssyn og foreningsaktivitet mer personlig enn dogmatisk, og samtalen og spørsmålene som følger har en form som disiplinerer samtalen. Responsen har vært at dette er en viktig arena for å bli kjent – og for å lære. Noen av de store religionene har flere studentforeninger, først og fremst kristendom og islam.  Den samtalen som har skjedd mellom studenter innenfor trosfamiliene har i stor grad vært tatt godt imot av de andre som er til stede. Denne typen presentasjon av eget livssyn sammen med «sine egne», krever en respektfull samtale, og oppleves mulig nettopp fordi vi er mange forskjellige sammen.

Studentprestene har lagt til rette for disse møtene fordi vi syns det er spennende å bli kjent med studenter, fordi dette er små minoritetsmiljøer som ikke i særlig grad har kapasitet til å initiere slike treff hver seg. I de fleste av disse foreningene er det studenter som er aktive i dialogarbeid andre steder enn på lærestedet. Flere av disse studentene kjenner hverandre fra STL og andre sammenhenger. Det har fra studentprestenes side overfor livsynsforeningene, i flere år vært lagt fram et ønske om å etablere et Studentenes STL. Dette har ikke skjedd. Dels fordi dette er minoritetsstudenter med engasjement mange steder, dels også fordi behovet er svært forskjellig fra de forskjellige foreningene, og kanskje mest fordi behovet primært er studentprestenes.

Rommene

UiO har flere rom avsatt for studenters tro og livssynspraksis. Frederikke kapell ligger vegg i vegg med Mosallaen i Frederikke, ved siden av disse to spesifiserte rommene er Rom for tro og tanke – som er til for annen trospraksis. Denne siste type fellesrom for bønn og annen trospraksis finnes også på de desentraliserte fakultetene ved UiO. Det er gjort vedtak om at slike ‘ikke spesifiserte’ rom skal opprettes når studenter utenfor sentralcampus ber om det.

«UiO har en lang tradisjon for å anerkjenne at studielivet er mer enn tilegnelse av akademisk viten og at behov for bønn er like legitimt som behov for trening, fest, god mat eller en skulder å gråte mot når hverdagen blir vanskelig.»[iv]

Samtalene

Studentprester snakker med studenter om det studenter vil snakke om. I mer enn 20 år og tusenvis av samtaler har tilliten til Den norske kirke stadig forundret meg. Lærestedet har legitimert samarbeidet med sentral plassering av studentprestenes kontor, men også det kirkesyn som har gjort at DnK prioritert denne type prestetjeneste gir tillit. Studentprester er alltid på bortebane. Vi er gjester på institusjonen, vi er gjester i Slottskapellet og i Kulturkirken Jakob. Studentene finner oss der de er hjemme – der de hører til. Jeg tror de søker oss fordi vi er utenfor. Vi er ikke helsevesenet, men vi kjenner og samarbeider med dem.  Vi er ikke UiO, men kjenner og samarbeider med dem. Vi er DnK som man snubler forbi eller innom. Vi har en tydelig livssynsmessig forankring som skaper forutsigbarhet, trygg avstand og trygg nærhet.

Det er studentene som hele tiden gir oss de utfordringer vi står i. De første muslimske studentene på UiO, søkte prestekontoret for å finne et sted for fast bønn. Sammen med ledelsen på UiO fikk vi etablert dette i 1996, reetablert og utsmykket det i 2006, og lagt til rette for at flere kunne møtes til fredagsbønn i en gymsal i 200?. Det var de muslimske studentene som hele tiden ba studentpresten om følge i disse prosessene. Det var også denne studentgruppa som i 200? skrev til BI og ba om at institusjonen søkte samarbeid med DnK om studentprest der.  De sier selv at dette handler om en trygghet på å bli tatt på alvor med de utfordringer de har som minoritetsstudenter med et aktivt forhold til sin tro, sitt trosfellesskap og sin trospraksis.

De erfaringene studentprestene får fra studenter med annen tro har hele tiden forpliktet. Samarbeidet med foreningene og med lærestedet har aldri mistrodd / utfordret denne kompetansen, men at det er studentprestene og ikke de aktive tro- og livssynsstudentene selv som fremmer sakene er og har vært en etisk utfordring for studentprestene.

I 2008 tok studentprestene et initiativ overfor UiOs læringsmiljøutvalg (LMU), for å synliggjøre de utfordringer tro og livssynsmangfoldet ga institusjonen. Så langt var mange utfordringer løst gjennom samtaler, megling og samarbeid med UiOs teknisk avdeling. Men det ble stadig viktigere for studentprestene at disse utfordringene tilhørte institusjonen og ikke skulle løses av og hos DnK. Drøftingene i UiOs ledelse bekreftet dette ansvaret og det ble opprettet en Ressursgruppe for UiOs tro- og livsynsmangfold. Denne gruppa får foreløpig svært mange saker fra studenter som oppsøker studentprestene. Men stadig flere saker meldes ressursgruppa direkte fra institutter og fakulteter som kjenner noen av utfordringene som oppstår som sine. Gruppa foreslår og gjennom drøfter saker som f.eks. studenters bruk av religiøse hodeplagg, bruk av bønnerom under eksamen, fritak fra undervisning/utsatt eksamen grunnet helligdager. Denne gruppen drøfter også reglement for registrering som livssynsforening ved UiO. Studentprestene sitter i gruppen fordi vi fortløpende får utfordringer på dette feltet fra studenter.

Multifaith Chaplaincy?

Det er ingen selvfølge at lærestedet skal samarbeide med DnK om denne type tilbud til studentene. Jevnlig kommer det spørsmål til studentprestene om ikke UiO også burde ha en imam på campus. Spørsmålet kommer velment, men på vegne av, og som et slags rettferdighetsønske. Like ofte spør vi de muslimske studentforeningene om dette. Deres svar er så langt at de ikke ønsker det nå fordi de ikke er en ensartet gruppe, men kommer fra mange etnisk spesifikke og læremessig forskjellige trosfellesskap i byen. Deres behov på lærestedet er å kunne holde bønnetidene, kunne delta i ledet bønn på fredager. Til fredagsbønn velger de en blant dem som leder det, og lærestedet har sagt at dette skal forgå på norsk. Hvis lærestedet skal inngå samarbeid med en Imam, velger institusjonen en av mange minoritetsmenigheter som sin samarbeidspartner, dette vil, sier studentene, ekskludere mer enn inkludere i det åpne trosfellesskap de nå har. Derfor har ikke UiO samarbeid med en Imam, på samme måte som lærestedet samarbeider med DnK om studentprester.

Men det utelukker ikke at vi skal dit. Til et samarbeid mellom mange tro og livssynssamfunn og lærestedet. For oss studentprester vil det være en ressurs å samarbeide med et mangfold av tro og livssynsledere om å utvikle godt læringsmiljø for studenter. I dag forvalter vi en prioritert posisjon på bakgrunn av vår majoritetstyngde, på tradisjon og på den kompetanse studentene har gitt oss om hva det er å være troende nå.

Studenttingets bekymring om at UiO i forhold til å samarbeide med DnK i 1958 handlet nok i stor grad om økumenikk innen den store kirkefamilien. DnKs bidrag til den økumeniske samtale i Norge har vært betydelig de siste tiår, og er etablert arenaer og holdninger til majoritets og minoritetsmakt vi skal verne om og utvikle videre. For 15 år siden var det kontroversielt at katolikker fikk feire messe i Frederikke kapell, som er vigslet til bruk i DnK. I dag er det en selvfølge. Det er også en selvfølge for ortodokse studenter å stille seg bak i det lille kapellet og stille be sine tidebønner, mens jeg foretter nattverd for en liten studentmenighet ukentlig. Vi er ikke i veien for hverandre – vi er ved siden av hverandre.

Det er viktige erfaringer europeiske utvekslingsstudenter får med seg fra engelske gudstjenester i Slottskapellet. Noen har en tydelig og trygg annen tro, andre er vokst opp helt uten kunnskap om og erfaring fra andres trosfellesskap. Ved å ønske velkommen kan vi gi erfaringer det er vanskelig eller umulig å hente hjemme. Samtalene med franske, kinesiske og svenske studenter om møte med vår gudstjeneste er lærerik. Spørsmålene er alltid nye, de åpner deres verden for oss og vår verden for dem.

Ja, DnK fikk eller tiltok seg prioritet på lærestedet tidlig på 1960-tallet. Både lærestedet og DnK har lært og lærer av dette samarbeidet. I dag er det refleksjonen om hva det er å være kirke i en flerreligiøs kontekst som utfordrer. UiO sier om seg selv at det er en sekulær institusjon, og definerer forsøksvis sekulær som «Et sted som gir likeverdig plass til mangfoldet innenfor de rammer norsk lov og internasjonale menneskerettigheter som for eksempel trosfrihet og ytringsfrihet legger.»[v]  Det er ikke DnKs oppgave å løse de utfordringer lærestedet står i og vil stå overfor, men vår prioriterte posisjon har gitt en kompetanse vi ansvar for å dele. 

Det er ikke vår arv eller vår tradisjon som legitimerer DnKs rolle  i det norske samfunnet, heller ikke vår majoritetsposisjon. Det som skaper tilliten til DnK er den kontinuerlig refleksjon over egen rolle og erfaring, alltid i lys av evangeliet.

«Vi må se å komme oss ut av vår osteklokke og begynne å leve for andre…. i et virkelig selvforglemmende, intelligent gjennomtenkt ansvar for hele verden.» sa den første studentpresten i Oslo. Utfordringen skifter farge, men er fortsatt aktuell. Se og hør i liv og lære.

[i] Alex Johnson, Biografi av Hestvold s.227ff

[ii][ii]  uio

[iii] www.sio.no/foreninger

[iv] uio

[v][v] uio

Kontakt

Oslo og nasjonalt:

KD@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 41 55 50 63

Bergen:

Marianne@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 95 80 69 20

Stavanger:

KDS@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 90 75 25 99

Bottom