Studier fra Den Helliges Land

«Dialog - makt og avmakt»

Å reise i Palestina og de israelske områdene og møte mennesker der kan ofte være ganske deprimerende. Jeg har besøkt Den Helliges Land opp mot 30 ganger. Og nesten hver gang går det mer nedover enn oppover, mer bakover enn framover. Alle har sin offer-identitet og har gode grunner for det. Okkupasjonen og det stadig pågående land-nåmet ligger over det hele som et permanent og ubehagelig trykk.

Stavanger Bispedømmes store studiereise for prester i januar 2013 bekreftet dette inntrykket. Men samtidig fikk vi møte flotte mennesker med en ukuelig optimisme og et sterkt engasjement for dialog, fred og forsoning. Makten deprimerer, mens avmakten skaper håp og tro. Kan religionsdialog i det hele tatt bidra til fred og forsoning, eller blir dialogen bare en slags glasur over en pågående urett? Makta rår – kan religionsdialog endre maktforhold, bøye ned den sterke og løfte opp den svake (ref Marias lovsang i Lukas 1:52)?

Jeg har valgt å reflektere over tre sterke dialog-sekvenser, og hvordan dialogen framstår i et perspektiv av makt og avmakt.

Dialog i Netanya

Netanya er en ny israelsk by som ble grunnlagt i 1929. Netanya har nærmest utelukkende en jødisk befolkning. Fire palestinske landsbyer utenfor den opprinnelige israelske bosetningen ble etnisk renset i 1948: Umm Khalid (1.125 innbyggere) som bosetningen Netanya hadde kjøpt en del landområder av før 1948, Ghabat Kafr Sur (858 innbyggere), Beit Lid (534 innbyggere) og Bayyarat Hannun (ukjent antall innbyggere).

Den eneste organiserte religiøse virksomheten i Netanya som ikke er ortodoks jødisk, er to messianske menigheter, en for messianske jøder med etiopisk bakgrunn, og en annen og større menighet, som vi møtte. De messianske menighetene opprettholder imidlertid også sin identitet som jødiske, - selv om mange jøder ikke vil anerkjenne dette.

Mens de palestinske kristne i Den Helliges Land (Palestina og Israel) samlet utgjør ca 180 000, ble det opplyst på Caspari-senteret at det kun er rundt 5 000 messianske jøder i det samme området. Det ble også opplyst at ca. halvparten av disse var russiske emigranter, hvorav mange uriktig har oppgitt jødisk bakgrunn.

Tidligere møter jeg har hatt med messianske jøder har alltid vært deprimerende – rett og slett fordi mange messianske jøder plasserer seg som ytterliggående israelske nasjonalister. Det er ikke så vanskelig å forstå at det har blitt slik: De fleste israelere og de fleste jødene i Israel bærer på en historie av undertrykkelse under kristen antisemittisme i hundrevis av år, som kulminerte med Holocaust. De som tror på Jesus blir møtt med stor skepsis. De messianske jødene dropper derfor gjerne betegnelsen «kristne», unngår å bruke kors som symbol, omtaler seg som jøder (som tror at jøden Yeshua var Messias), utfører militærtjeneste og vil gjerne dokumentere for sitt folk at de er til å stole på som lojale jødiske israelere. Dermed trekker mange av dem mot ytterliggående nasjonalisme, støtte til de israelske høyrepartiene, støtte til settlementene, osv.

Vi møtte likevel helt andre holdninger hos menigheten i Netanya. Evan Thomas, opprinnelig fra New Zealand, er menighetens forstander, og vi møtte ham sammen med David og Liza Loden, nå pensjonerte ledere i menigheten. Alle tre var svært tydelige på freds- og forsoningsbudskapet.

  • De var svært opptatt av å bygge gode relasjoner til palestinske kristne, og ønsket ikke å delta i internasjonale sammenhenger uten at det skjedde sammen med palestinske kristne.
  • Selv om de hadde erfart at muren kanskje hadde bidratt til økt sikkerhet for Netanya, var de negative til konseptet: De ønsker en framtid der israelere og palestinere ikke skilles fra hverandre, men kan samarbeide om å bygge framtid og fred.
  • De var skeptiske til vestlige evangelikale menigheter som brukte det israelske flagget som et kjennetegn for menigheten. Enten måtte både det israelske og det palestinske flagget være representert, eller (helst) ingen flagg.

Vi fikk ikke vite noe om deres erfaringer med de jødiske synagogene i Netanya, heller ikke om eventuelle erfaringer fra dialog med muslimer. Men dette er en avmektig menighet som våger å stå for et forsoningsbudskap, som våger å satse på dialog og samarbeid med palestinske kristne.

Dialog i Nablus

På vei mot Nazareth fikk vi lagt inn et besøk i Stavangers palestinske vennskapsby Nablus. En av Stavangers sentrale kontaktpersoner – Naseer Arafat – møtte oss i Jeriko og fikk anledning til å introdusere byen og ikke minst fortelle fra sitt eget liv.

Vi ble tatt i mot av tidligere ordfører Adly Yaish, og møtte tre religiøse ledere, Abuna Stinius[1], kirkebygger og gresk-ortodoks[2] prest; Sheikh 'Azzam Aker, islamsk imam tilknyttet Shariadomstolen i Nablus; og Khader al-Samiri,samaritansk prest.

Abuna Stinius, opprinnelig greker som har bodd i Nablus i 33 år og hatt tjeneste i den arabiske verden i over 50 år, har fullført sitt livsprosjekt: Han har bygget opp den nye kirken over Jakobs brønn. Det var ved denne brønnen at Jesus møtte den samaritanske kvinnen (Johs 4). De kristne i Nablus er stolte av å være etterkommerne etter de første kristne i Samaria.

Khader al-Samiri representerer det aller minste religiøse samfunnet i området: Samaritanerne. For dem er fortsatt ett av de fjellene i Nablus deres hellige fjell: Gerisim. Der har de sin egen landsby, sin egen synagoge og ruinene etter deres opprinnelige tempel.

Vi møtte disse to talsmennene for de to små religionene i Nablus sammen med Sheikh ‘Azzam Aker. Muslimene utgjør over 98% av innbyggerne i Nablus.

Abuna Stinius startet med å understreke at de tre religionene i Nablus har et varmt og nært forhold til hverandre, preget av dyp gjensidig respekt og toleranse. De står sammen mot det som er deres største felles utfordring: den israelske okkupasjonen. De to andre bekreftet dette bildet.

I et maktperspektiv har muslimene en svært sterk stilling i Nablus, og for de to små religionene er det avgjørende viktig at de muslimske lederne opprettholder vilje til dialog og samhandling.

Dialog i Jerusalem

I Jerusalem møtte vi tre svært sentrale religiøse ledere i regi av Trond Bakkevigs dialogprosjekt tilknyttet ”Council of Religious Institutions of the Holy Land”: biskop Munib Younan, rabbi David Rosen og den islamske lærde professor Mustafa Abu Sway.

Vi møtte de tre hver for seg, noe som ga anledning til nærhet og dybde. Alle tre framsto som nyanserte og svært kunnskapsrike om hverandre. De kristne utgjør i seg selv en liten minoritet i Den Helliges Land, neppe mer enn 1-2% av den palestinske befolkningen i Israel og i Palestina. Munib Younan er biskop for en liten minoritet av de kristne, - de lutherske kristne. Han har likevel en usedvanlig sterk økumenisk posisjon, og verdsettes høyt av de palestinske myndighetene, ikke minst pga. hans sterke og klare posisjon som talsmann for det palestinske folkets rettigheter.   

Rådet har en unik stilling i forhold til dialog, både når det gjelder religiøse spørsmål og (dermed også) den politiske situasjonen. Trond Bakkevigs engasjement tok utgangspunkt i Oslo-prosessen, som startet uten dialog i forhold til religiøse spørsmål. Hans budskap var bl.a. at det ikke finnes løsninger på de store politiske og nasjonale spørsmålene, uten at religionene trekkes med. Hvis vi skal forsøke å få religionene til å spille en positiv rolle, må de inviteres inn og aktiveres.

Makt og avmakt

Mens de to andre arenaene for dialog i Netanya og Nablus er små og til dels fragmentariske, har Rådet i Jerusalem en sterk posisjon nettopp fordi de representerer religionene på høyt nivå. Maktbalansen i kraft av størrelse mellom islam og jødedom er også langt jevnere.

Hvis vi sammenholder de tre møtene får vi bl.a. dette bildet:

I Netanya

- har de kristne ved de messianske jødene ingen makt og svært liten innflytelse;

- har de kristne palestinerne intet nærvær;

- har de jødiske menighetene stor makt og en svært dominant posisjon.

I Nablus

- har de kristne ingen makt og svært liten innflytelse;

- har samaritanerne ingen makt og svært liten innflytelse;

- har muslimene stor makt og en svært dominant posisjon.

I Jerusalem

- har de kristne ingen makt - og likevel en betydelig innflytelse;

- har muslimene en betydelig makt og en sterk posisjon;

- har jødene stor makt og en dominant posisjon.

Kan religionsdialog bidra til fred?

  • I Netanya og i Nablus har dialogen primært en symbolsk betydning, i tillegg til betydningen av å bygge opp under den sentrale religionsdialogen på lokale steder i Israel og Palestina.
  • Internasjonale kontakter kan bidra til å sikre at de messianske jødene, de palestinske kristne og samaritanerne blir mer synlige og dermed mer anerkjent av jødene (Netanya) og muslimene (Nablus).
  • I Netanya møtte vi ikke representanter for den dominante religion (ordodoks jødedom). I Nablus derimot møtte vi en representant for den dominante religion (islam), og det er håpefullt og positivt med den eksplisitte anerkjennelsen av de små religionene som Sheikh ’Assam Aker ga uttrykk for. Denne anerkjennelsen er en sentral forutsetning for at religionsdialog kan bidra til å bygge fred i Nablus.
  • En tilsvarende anerkjennelse fra ortodoks jødedom i Netanya av de messianske jødene er på samme måte en sentral forutsetning for at religionsdialog kan bidra til å bygge gode relasjoner i Netanya. Å bygge fred gjennom religionsdialog i Netanya forutsetter imidlertid at kristne og muslimer også trekkes med, selv om de ikke er representert i Netanya. Det er håpefullt og positivt med den eksplisitte viljen til samarbeid med palestinske kristne, slik den ble uttrykt av de messianske jødiske lederne i Netanya.
  • Gjennom Rådet i Jerusalem kan religionsdialogen potensielt ha svært stor betydning for å skape fred. De overordnede konfliktlinjene går mellom Israel på den ene siden og palestinerne (både muslimer og kristne) på den andre. Når Sjefsrabbinatet deltar i religionsdialog er det svært viktig – forutsatt at en ny fredsprosess faktisk kommer i gang. Mens vi venter på en slik utvikling er det grunn til å tro og håpe at religionsdialogen bidrar til å berede grunnen for en ny fredsprosess, - enten sluttresultatet måtte bli èn felles demokratisk stat eller to selvstendige og samarbeidende stater.

Insh ‘Allah…

[1] Abuna er arabisk for «Vår Far», Stinius er den arabiske variasjonen over det greske navnet «Justin» - presten i Nablus bærer kirkefader Justins navn, som var fra og virket nettopp i Nablus.

[2] Det er ikke mer enn 500 kristne i Nablus, fordelt på fire kirkesamfunn: gresk-ortodoks, gresk-katolsk, romersk-katolsk og anglikansk.

Kontakt

Oslo og nasjonalt:

KD@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 41 55 50 63

Bergen:

Marianne@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 95 80 69 20

Stavanger:

KDS@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 90 75 25 99

Bottom