Apostlenes gjerninger 16: Undring og refleksjon

Noen ganger blir religionsmøte kulturkollisjon. Det er ikke bare et fenomen i vår tid. De som står bak våre hellige tekster ser også ut til å ha stått i komplekse dialogsituasjoner. Jeg vil trekke frem et konkret kapittel fra Apostlenes gjerninger (Acta) i Det nye testamentet, og bruke det til å reflektere over mangfold, møte og konflikt, med et sideblikk på omskjærelse, interreligiøse familier og omvendelse.

Acta har en litt utsatt posisjon i vår kirke. Ikke er den evangelium som forteller om Jesus liv og gjerning og ikke er den et paulusbrev som gir oss leveregler og teologi. Likevel, Acta står der så sentralt plassert, som en fortsettelse av hva som skjedde etter Jesu død og oppstandelse. Den tegner opp et bredt bilde av troende menn og kvinner, som tok imot Helligånden og skapte kirke etter beste evne. Drømmen om nye tider i Acta er bygget på gammel visdom:

    I de siste dager skal det skje, sier Gud,
           at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
           Deres sønner og døtre skal profetere,
           de unge skal se syn,
           og de gamle skal drømme drømmer.
          
    Selv over mine slaver og slavekvinner
           vil jeg i de dager øse ut min Ånd,
          og de skal tale profetisk. (Acta 2,17-18)

Det bærer bud om frigjøring, om fremtid og håp. Rent historisk karakteriseres Acta som bind 2 av Lukas-evangeliet, men teksten gir et annet bilde av de første Kristus-troende, ofte utfra andre perspektiv enn det vi finner i brevene. For noen lesere i dag er Acta for opptatt av de kristnes suverenitet, for heroisk, for unyansert. Men i de senere år har den fått en ny og økende leserkrets: Med sitt fokus på profeti, tungetale og mirakler, og sin lojalitet mot tradisjonelle måter å organisere kjønn og familieliv, har den fått spesiell appell innen den ny-karismatiske vekkelse, særlig på den sørlige halvkule. Innenfor slike kretser vokser den verdensvide kirke mest for tiden, og mye tyder på at det også vil være slik i fremtiden. Det kan være en av grunnene til å ta denne teksten på alvor. En annen grunn kan være at det skjuler seg flere tekstlige perler og skatter i Acta som ikke er så kjent og utbredt. Ikke alle perler er ekte og ikke alle skatter er verdifulle, men noen av fortellingene kan gi oss innspill og impulser til å tenke sammen, lære mer og se oss selv i et nytt lys.

Hva skal vi bruke bibelen til?

Noen tekster i Bibelen er vakre. Det er fortellinger med livsvisdom, med humor eller med uventet slutt. Noen er frigjørende og grensesprengende og forteller om kjærligheten som er sterkere enn døden. Andre tekster gir oss bilder fra en annen tid, og insisterer på at barn, slaver og kvinner skal være underordnet i det kristne husholdet, eller at kvinner skal bli frelst gjennom barnefødsler. Å ta Bibelen på alvor er å la hver tekst utfordre oss til undring, endring eller motstand.

Særlig inn i religionsmøte kan det være vesentlig å ha denne åpne holdningen til sin egen hellige tekst. Bibelen er en levende tekst, som ble til blant mennesker som ville vitne om Gud, og som har blitt lest og brukt gjennom tidene av mennesker som har prøvd å leve i lys av Guds ord. Noen spor ble gode og viktige, for kirken og for samfunnet: Du skal elske din neste som deg selv og alle er skapt i Guds bilde. Men andre spor, som kvinneundertrykkelse eller slavehandel legitimert av bibelske tekster er det ikke like stor grunn til å glede seg over. I møte med andre troende er det viktig å gi et sant bilde av vår hellige tekst. Acta 16 gir på mange måter litt av alt, den er som en liten bibel i seg selv, og kan derfor være en glimrende tekst å ta utgangspunkt i, for egen eller felles refleksjon.

Acta 16: Tre episoder

Jeg vil altså rette blikket mot et kapittel i Acta og forstørre noen av de perspektivene i teksten jeg synes er underlige, fine eller utfordrende. Dette er et ofte oversett kapittel, kanskje bortsett fra versene som forteller om purpurhandleren Lydia, som er en av de mest innflytelsesrike kvinnene i NT og innen feministisk tradisjon. Men ellers: Hvem har hørt om Timoteus som måtte omskjæres for å være med Paulus på misjonsreise eller slavekvinnen som ble helbredet, men som gikk en svært uviss fremtid i møte?

Det er altså disse tre karakterene og episodene jeg vil reflektere over. Et tilfeldig utvalgt kapittel (kanskje ikke helt tilfeldig…) kan altså gi oss et mangfold av redskaper til både å lære om vår egen tradisjon og våre egne hellige tekster, men også reflektere over vår egen tid og vår egen praksis som kirke.

Episode 1: En jødisk-gresk famille og kristen omskjærelse

Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker.  Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham.  Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker.  De reiste så fra by til by og overleverte de forskriftene som apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, med påbud om at de skulle følge dem. Slik ble menighetene styrket i troen og vokste i tall for hver dag. (Acta 16, 1-5)

Det er en ganske kompleks og sammensatt liten fortelling vi her får. Om en familie som besto av mye ulikhet, og sikkert også mye uenighet. Moren var troende jødisk, mens faren var greker. Hva han trodde på sies ikke, men siden sønnen ikke ble omskåret som barn (8 dager etter jødisk praksis) kan vi anta at faren ikke uten videre sluttet seg til den jødiske tradisjon. Og dette visste folk i traktene. Det vi får vite om de to foreldrene er ikke nødvendigvis parallelt, noe vi ser ved å bruke begreper og terminologi fra vår tid som fortolkningsnøkler. Måten morens jødiskhet og farens greskhet er omtalt viser hvordan religion, etnisitet, nasjonalitet og språk glir over i hverandre, slik det gjorde i antikken. Dette utgangspunktet er viktig for å forstå hva som skjer når sønnen Timoteus møter den jødisk-kristne misjonæren Paulus. Han skal være med på misjonsreise, men for at det skal kunne gjennomføres så må han omskjæres!

Denne episoden har fått mange fortolkere til å undre seg; hva slags praksis er dette? Hvis vi ser på argumentasjonen om hvorfor Timoteus måtte omskjæres, «av hensyn til jødene» så blir saken bare enda mer uforståelig. Det å omskjære en voksen mann var ikke nødvendigvis gangbar mynt, siden det var 8-dager som ble foreskrevet i Guds pakt med Abraham. Og hvorfor skulle dette hensynet tas til jødene, når det var en kristen misjonsreise de skulle legge ut på? Var ikke Paulus’ budskap, slik vi får inntrykk av i brevene, at det ikke var loven og omskjærelsen som førte til frelse, men derimot troen på at Jesus var frelser og Messias?

Med alle disse spørsmålene om identitetsmarkører, rituell praksis, sammensatte familier og tro har vi mye å snakke om. Da jeg diskuterte denne teksten på en forskerkonferanse i Sør-Afrika fikk jeg også innblikk i hvordan mannlig omskjærelse fremdeles ses på som kristen praksis. I våre hellige tekster og i vår verdensvide kirke har vi altså mange ressurser i møte med andre troende som opplever at deres omskjærelses-praksis blir truet eller bagatellisert.

Episode 2: Lydia døpes med hele sitt hus
På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Der satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet. Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud. Herren åpnet hennes hjerte så hun tok til seg det Paulus sa. Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt, og hun ba oss: «Kom og bo i hjemmet mitt, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun overtalte oss til det.(….) Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre.  (Acta 16,13-15 og 40)

Vi beveger oss videre på reisen og møter noen kvinner som er samlet for å be, med Lydia i spissen. Hun driver sin egen business og ser ut til å være overhode for sitt eget hushold. Sammen med et par andre navngitte kvinner i NT så er Lydia svært sentral i fortellingen om den første kirke som kjønnsinkluderende og likestilt. Fortellingen om henne og de andre kvinnene i Acta viser at Paulus’ ord i Gal 3,28 («Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus») er virkeliggjort. Det var kvinner som Lydia som gjorde at kirken vokste og utbredte seg. Dåp og omvendelse av hele hushold førte til vekst, og i denne prosessen spilte både kvinner og menn sentrale roller.

Det som kan skurre litt i denne fortellingen er det med at hele husholdet ble omvendt og døpt. Det man vet fra andre kilder er at det ofte var både slaver og mindreårige barn som hørte til slike hushold. De ble trolig hverken spurt eller kunne svare nei, hvis husets overhode valgte å endre tilknytning til religiøst fellesskap. Slik massedåp kan altså ha elementer av tvang, hvor kvinner og menn som var slaver ble med fordi de var en del av husholdets eiendom. På en annen side kan en se på dåp av slaver som en måte å anerkjenne dem som personer og individer. Uavhengig av deres personlige overbevisning ble de gjenstand for religiøse ritualer som på mange måter formidlet at de var mennesker mer enn ting eller eiendom, slik deres juridiske status tilsa.

Denne episoden forteller om hvordan privilegerte kvinner ble inkludert i fellesskapet, men den forteller også om hvordan slike kvinner utøvde makt over andre mennesker og på den måten bidro til kirkevekst. Hva hvis noen av slavene, som kunne være fra andre deler av riket eller født inn i andre tradisjoner, religiøst sett ønsket å følge en annen tro? Hvem brydde seg om hvem de ba til eller hvilke ritualer de fulgte, når husets kvinnelig overhode hadde bestemt seg? Makt og tro, vevet sammen med kjønn og sosial status, gir et bilde av Lydia som både en å identifisere seg med, men også en å utfordre. Å tvinge noen til omvendelse fordi en selv er overbevisst, vil aldri bli en akseptabel måte å utvide en religion på, og kristen misjon har også ting å skamme seg over her.

Episode 3: Slavejenta med en fremmed spådomsånd
En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavekvinne som hadde en spådomsånd i seg. De som eide henne, tjente gode penger på spådomskunstene hennes. Hun fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: «Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.» Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne!» Og den forlot henne på timen. Da herrene hennes forsto at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg til myndighetene på torget. De førte dem fram for byens romerske dommere og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder, og de forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.» Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og dommerne fikk klærne revet av dem og befalte at de skulle piskes. De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt. Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det innerste fangehullet og låste føttene deres fast i blokken. (Acta 16,16-24)

Siste episode er tilsynelatende over før den begynner. En ubetydelig bi-karakter, en riktig så irriterende og marginal slavejente, som er og forblir i grøftekanten, skal her vies oppmerksomhet, selv om de fleste som leser denne teksten er mest interessert i Paulus og hans menn. Slavejenta er lønnsom for sine eiere fordi hun driver spådomskunst. Hun ser inn i fremtiden og kan formidle sannheten, mot betaling. Til forskjell fra andre slavekvinner, som var lønnsomme fordi de kunne selge sine kropper til seksuell nytelse og prostitusjon eller var nyttige for reproduksjon, hadde denne slavekvinnen et annet talent.

Så der satt hun, ved veien. Dag etter dag. Hva er det hun egentlig gjør som er så irriterende? Hun roper og skriker. Det virker kanskje rart at det var et så stort problem, særlig hvis vi ser på hva hun roper. Det er på mange måter et sant vitnesbyrd og en sann profeti som legges i hennes munn. De er Guds tjenere (gresk: slaver!) og forkynner veien til frelse. Hun var et sannhetsvitne. Der Acta lar Lydia være en helt taus kvinne, slipper denne marginale karakteren til med ord til tro og oppbyggelse, til tross for at hun er besatt av en fremmed ånd. Men nei, det er som Lukas vil si at kvinner ikke skal rope og skrike og de skal ikke vitne om sannheten eller profitere. Slike kvinner er besatt, de skal helbredes, de skal trues til taushet. Problemet er bare at denne slaven er andre folks eiendom. Så da blir det bråk. I følge Paulus (og Lukas) blir hun helbredet, men i følge hennes eiere så mister hun sin verdi og de fratas noe av sitt inntektsgrunnlag.

Hva med henne? Hvordan kan en slik person som henne ha opplevd dette? Den fremmede ånden hun hadde i seg, var det noe hun opplevde tilhørighet til, noe hun en gang hadde valgt eller var født inn i? Det handler jo ikke om henne, det handler om åndskamp mellom Paulus og hennes eiere. Eller kanskje er det også andre ting i spill, kanskje vi ikke kan forstå denne episoden uten å trekke inn forhandlinger om maskulinitet og økonomi? Paulus tok seg til rette overfor annen manns eiendom, og ødela for inntektene. Det skulle han straffes for, for slik gjør ikke romerske borgere, selv ikke hvis det kamufleres som helbredelse av besettelse. De ser tydeligvis virkeligheten fra to helt ulike perspektiv, og hun blir kasteballen i mellom dem.

Noen fortolkere er opptatt av å si at denne slavekvinnen er et typisk eksempel på en som etter å ha blitt helbredet knyttet seg til det kristne fellesskapet. Hun ble omvendt fra den fremmede ånden og ble fylt med Den hellige ånd. Ja, vi kan jo bare håpe. Mer realistisk var det kanskje at en kvinne som henne, som mistet sine evner til spådom måtte gjøre sin tjeneste for eierne på andre måter. Hun omtales som jente og var kanskje relativt ung; kanskje ventet krav om å selge kroppen sin i et av byens åpne hus eller kanskje ble hun satt til å føde barn som kunne øke slavebestanden for eierne.

Teksten er i alle fall ikke interessert i hennes videre skjebne. Hennes lave sosiale status og kjønn gjør at Paulus rask blir ferdig med henne. Hva hun trodde på eller hva slags religion hun evt. knyttet seg til er det ingen som vet, og egentlig ingen som har undret seg særlig mye over heller. I motsetning til Lydia finner vi som oftest ikke denne slavekvinnen i de utallige oversiktene over kvinner i bibelen som finnes på det internasjonale bokmarkedet. Som kvinne er hun ikke innenfor, som slave regnes hun ikke som en del av felleskapet. Som fremmed, slave og kvinne er hun på mange måter en total virkeliggjøring av visjonen i Gal 3,28, men minnet om henne er mer eller mindre visket ut i den kristne kirke.

Til undring og utfordring

Hellige tekster kan brukes til mye forskjellig. Dette kapittelet fra Acta kan gi oss nye temaer å snakke om, i møte med andre mennesker. Vi har sett på fortellinger om kristen omskjærelse og «inter-religiøse» familier, der kvinner og menn får sette ulikt preg på sine barn. Inkluderende fellesskap som slipper til kvinner veves inn i fortellinger om slaver som er andre folks tilgjengelige og lønnsomme eiendom. Kanskje var dåp og omvendelse uttrykk for at slaver ble anerkjent som mennesker eller kanskje var det kun tvang og en del av det å vise lydighet mot sine eiere. Strukturer som holder kvinner eller marginaliserte menn nede eller behandler mennesker som slaver lever i beste velgående i vår verden, side om side med menneskerettighetserklæringen og lover som forbyr slaveri. De bibelske røttene som har gitt både redskaper til undertrykking og redskaper til frigjøring er en del av dette bildet.

 

Kontakt

Oslo og nasjonalt:

KD@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 41 55 50 63

Bergen:

Marianne@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 95 80 69 20

Stavanger:

KDS@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 90 75 25 99

Bottom