Kvinnen som endret alt

Refleksjoner over Jesu selvforståelse i møte med den kanaaneiske kvinnen.

Sand kyrkjelyd i Ryfylke arrangerte samling i januar 2014 om dialog, om når tro møter tro. Jeg presenterte noen tanker om denne teksten fra Matteus, der Jesus møtte den kanaaneiske kvinnen som ba for sin datter. En av de frivillige medarbeiderne sukket tungt: «Jeg har aldri likt den teksten. Som tekstleser håper jeg alltid å slippe unna akkurat denne teksten, der Jesus beskriver kanaaneere som hunder. Så grusomt!»

Hun har rett. Og like ille er det at kvinnen aksepterer beskrivelsen, bruker betegnelsen til å argumentere for at hennes datter fortjener smuler. Ydmykheten tar av og til overhånd.

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Matteus 15:21-28

Guds utvalgte

«Vi er de beste». NRK sendte vinteren 2014 en TV-serie om store idrettsbedrifter under denne vignetten. Vi er de beste. Vi er bedre enn andre. Forestillingen om å være verdens beste, om å være utvalgt, at noen skal ha flere rettigheter enn andre – denne forestillingen går tvers gjennom den menneskelige historien. Vi finner den også i det gamle testamentet.

I jødisk og kristen tradisjon finner vi flere fortolkninger av Guds utvelgelse av Israel. Deler av det gamle testamentet er gjennomsyret av en ytterliggående eksklusivitet, der de tolv stammene til og med pålegges å fordrive andre folk, ta livet av dem i Guds navn. De utvalgte gis rett til å ta andres jord og eiendom, og til å slå hardt ned på alle som stiller seg i veien for Guds folk. Josvas bok og Dommernes bok skulle nesten vært utstyrt med en høy aldersgrense …

Kirken har i store deler av sin historie påberopt seg den samme utvelgelsen. Vi er de beste, de eneste, vi er utvalgt over alle andre. Vi har overtatt utvelgelsen fra jødene. Vi er det nye paktfolket. Jødene er blitt til Guds fiender som Kirken må undertrykke, fordrive og til og med ta livet av. Antisemittismen som kulminerte i nazistenes holocaust hadde en lang folkelig – og kirkelig – forhistorie.

Også andre folk og andre kulturer ble offer for den samme eksklusiviteten. Den europeiske kolonialismen fikk en ideologisk og åndelig glasur, der kirken i stor utstrekning bidro til å skape og befeste forestillinger om overlegenhet – også begrunnet i at «vi» forvaltet den ene og sanne tro.  

Samtidig ser vi andre tolkninger av Guds utvelgelse, også i det gamle testamentet. Mange jødiske lærde har vektlagt forpliktelsen på Guds bud som det sentrale i utvelgelsen. Profetene kritiserte maktmisbruk og urett mot de fattige – og mot dem med annerledes kultur og tro. De utvidet horisonten og forkynte Guds utvelgelse også av andre folk. Jonasboken kulminerer med en tydelig universalistisk forståelse av Gud – hele verden hører Gud til. Gud krevde den samme rettferdigheten og viste den samme nåden til den assyriske hovedstaden Ninive som til Israel: «Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker, og hvor det også er en mengde dyr?» (Jona 4:10-11).

Også i kirken har den profetiske kritikken av eksklusivitet og maktmisbruk hatt sine sterke stemmer, ikke minst i framveksten av frigjøringsteologien fra Sør.   

Jesu oppdrag

Teksten om den kanaaneiske kvinnen ser i første omgang ut til å plassere Jesus i bås med den tids nasjonalisme og eksklusivitet, med en streng og innesluttet forståelse av Guds utvelgelse av Israels barn. «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.»

Jesus begrenser her sitt oppdrag: Han er kommet for å forkynne Guds rike for Israels hus, ikke for andre folk, andre kulturer, andre religioner. Jesus framstår som en radikal jødisk rabbi, en profet som forkynner Guds rike for Israels hus, som helbreder Israels barn – ikke andres.

Noen er sauer, andre er hunder. Det kunne være fristende å bortforklare teksten med at både jøder og kanaanitter billedlig sammenlignes med dyr. Sauer er ålreite dyr, og det er vel hunder og? Fristende, men likevel en bortforklaring. Hunder var slett ikke ålreite dyr, verken i Galilea eller i området rundt Tyros og Sidon. Hunder ble sett på som skitne og urene dyr, mens sauene var nyttedyr som trengte ledelse og omsorg.

En annen bortforklaring er utbredt: At Jesus i møte med den kanaaneiske kvinnen fortsatt var i «fase en» av sitt oppdrag, der hans virke først var rettet til Israels hus. «Fase to» kom etter oppstandelsen der han rettet sin nåde ut til all verden. En slik fortolkning tar ikke teksten på alvor. «Jeg er ikke sendt til andre» er ikke til å misforstå. Derfor er reaksjonen til den frivillige medarbeideren i Sand kyrkjelyd nokså uunngåelig: «Så grusomt!» 

Jesus endrer seg

Store deler av Jesu forkynnelse finner sted i samtalene, dialogen. Evangeliene framstiller enkelte større taler, men den vanligste formen for forkynnelse er dialogisk. Slik er det også her. Hun ber for sin datter, han avviser henne med å si at hun og datteren er utenfor oppdraget. Han gjør det kategorisk. Og han gjør det med et fornærmende bilde av henne som hund. Disiplene er antagelig fornøyd – «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men hun gir seg ikke. Hun protesterer ved å ydmyke seg – og samtidig insistere på at hun er verd noe.

Og da skjer det: Jesus endrer oppfatning. Han bøyer av. Han blir tydelig imponert over en kvinne som ikke lar seg føyse unna, ikke bøyer seg for fornærmelsen, kulden, avvisningen og arrogansen. En kvinne som fortsetter å slåss for sin datters helse. «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk.

Det er vanskelig å tenke seg at Jesus endrer oppfatning, særlig på et så avgjørende område. Etter vår kirkes lære og evangelienes fortellinger er Jesus Guds Sønn, med både en fullt ut menneskelig og en fullt ut guddommelig natur. Dermed tenker vi gjerne at all sannhet bor i Kristus, all kunnskap og all viten. Den som vet alt kan vel ikke tilegne seg ny kunnskap? Når Guds Sønn erklærer at hans oppdrag er begrenset til Israels hus, da må det være slik?

Likevel endret kvinnens tro Jesu’ oppfatning og hans selvforståelse ganske dramatisk. For den samme evangelisten Matteus formidler Jesu siste direkte ord til disiplene: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28:19-20)

Matteus skrev ikke andakts- eller prekentekster. Han skrev en sammenhengende bok for en i hovedsak jødekristen menighet. De første leserne har antagelig kjent igjen den folkelige og religiøse forakten for dem som ikke hørte til det utvalgte folk. Men Matteus lar ikke denne forakten bli stående. Boken innledes med en universalistisk fortelling om vise menn som hørte til et annet folk, som hadde en annen tro – og som tilba barnet, mens den jødiske kongen sammen med det utvalgte folkets overprester konspirerte for å ta livet av Gud. Og Matteus avslutter boken med at Jesus sender sine disipler ut til alle folkeslag.

Et oppdrag som var begrenset til Israels hus er endret til alle folkeslag, hele verden. Den samme evangelisten som formidler arroganse, fornærmelse og utstøting beskriver Jesu og disiplenes oppdrag som universelt, som et evangelium om frelse som gjelder alle mennesker.

Lot Gud seg virkelig påvirke av en dialog med en fortrykt og foraktet hedensk kvinne? Skapte dialogen en endring i Jesu selvforståelse? Ja, jeg tror vi må våge å ta dette innover oss.

Dialogens kraft

Den kanaaneiske kvinnen endret alt.

Jesus lot seg påvirke radikalt i møte en som var utenfor. Feil kjønn, feil tro, feil folk – og likevel lot Gud seg påvirke. Gud endret seg. Uten den kanaaneiske kvinnen ville den kristne tro begrenset seg til jødisk messianisme. Kristendommen ville forblitt en jødisk sekt.

Paulus beskriver seg selv som hedningenes apostel. I Apostlenes Gjerninger ser vi en utvikling i den tidlige kirken, fra forkynnelse og aktivitet innen Israels hus og ut mot verden. Peter får sin åpenbaring av maten som er ren, bruddet med kosher-reglene, og forkynnelsen for Kornelius som omvender seg og blir døpt. Filip og evangelisten Markus reiser sørover med evangeliet mot Egypt og Etiopia, Tomas drar østover. Peter og Paulus tar evangeliet til verdens ende og lider sannsynligvis begge martyrdøden i Roma. Mens Jesu bror Jakob holder stand og ser ut til å oppfatte kirken som en grein av jødedommen. Forestillingen om at Guds rike var begrenset til Israels hus levde altså videre og døde først ut etter Jerusalems fall, Jakobs martyrdød i Jerusalem og synagogenes etter hvert mer militante avvisning, fordriving og forfølgelse av de Jesustroende jødene.

Paulus var hedningenes apostel. Men det var den kanaaneiske kvinnen som startet det hele. Dialogen hun hadde med Jesus førte til at Jesus endret sin selvforståelse fra en jødisk reformator og til Mesteren for den verdensvide kirken. Sporene fra denne dialogen går til nye møter og samtaler Jesus hadde. Han møtte en samaritansk kvinne som ikke fant seg i at dialogen skulle handle om hennes egen seksualmoral, men som insisterte på å diskutere teologi (Johs 4). Og han avslutter sitt fysiske oppdrag på jord med å sende disiplene ut til alle folkeslag.

Mine erfaringer fra dialog over livssynsgrensene de siste årene bekrefter for meg at dialog er avgjørende for den videre utviklingen av mangfoldssamfunnet. I bevegelsen fra et monolittisk luthersk trossystem og til et samfunn der andre trosuttrykk finner sin legitime plass, beveger vi oss samtidig mot et samfunn som likner mer på de første kristnes erfaringer fra religiøst mangfold. Gudstro kan ikke bety at vi setter skiller mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor. Vi anerkjenner hverandres tro. Dialog med muslimer har lært meg mer om Guds storhet. Dialog med humanetikere har lært meg mer om menneskets storhet. Noen er redde for at dialog kan svekke den kristne tro. Min erfaring er motsatt. Min erfaring er at dialog styrker min kristne tro og åpner horisonten, både mot Jerusalem og mot Ninive.

Den kanaaneiske kvinnen kvinne endret alt. Dialog kan være kraftige saker.

 

Kontakt

Oslo og nasjonalt:

KD@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 41 55 50 63

Bergen:

Marianne@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 95 80 69 20

Stavanger:

KDS@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 90 75 25 99

Bottom