Dialog i to vennskapsbyer

Her følger en rapport fra en studiereise i april 2017 til Stavangers to vennskapsbyer i Midtøsten: Nablus i Palestina og Netanya i Israel. Rapporten kartlegger religionene i de to byene og presenterer dialogerfaringer derfra.

Studier fra Det Hellige Land

Livssynskart og dialog

i Stavangers vennskapsbyer Nablus og Netanya

juni 2017

av Kian Reme

 

Bakgrunn

Kirkelig dialogsenter Stavanger har helt siden starten i 2012 forpliktet seg til å bistå Stavanger kommune i arbeidet med Stavangers to offisielle vennskapsbyer i Midtøsten: Netanya i Israel og Nablus i Palestina.

Dialogsenteret har ved to anledninger deltatt på kommunens delegasjonsreiser til de to byene, siste gang i 2014.

I samråd med tidligere styreleder Erling Johan Pettersen har jeg gjennomført en kort studiereise til begge byene i april 2017, der formålet først og fremst har vært å kartlegge den «religiøse scenen» i de to byene, og særlig erfaringer med dialog over religiøse grenser. Arbeidet vil forhåpentlig bidra til en større forståelse hos oss i Stavanger av religionenes plass og relasjoner, og dermed utdype bildet av kulturelle og religiøse trekk ved livet i de to byene.  

Netanya

Mandag 3 – tirsdag 4 april 2017

Om SDC – «Strategic Dialogue Centre»:

Senteret er knyttet til den private høgskolen NAC, og arbeider primært med akademiske prosjekter og analyser av forholdet mellom israelere og palestinere – og forholdet mellom Israel og den arabiske verden. Senteret er etablert av tidligere politiske og militære ledere i Israel, sammen med internasjonalt kjente eks-politikere og tenkere. De er knyttet til etterretningsmiljøet i Israel, først og fremst gjennom medarbeidere og styremedlemmer som tidligere var ledere i Mossad, Shin Beth og den militære etterretningen.

Vår hovedkontakt, som også har besøkt Stavanger i regi av Netanya-foreningen, er dr Elie Friedman, som var i forskningspermisjon under mitt besøk.

 

Dr David Altman

Netanya Academic College (NAC) og Strategic Dialogue Centre (SDC):

David Altman PhD, visepresident NAC og nestleder SDC

Deltakere: Gilad Segal, Edna Spitzer

 

Dr David Altman var tidligere direktør for Bar Ilan University - Israels religiøse / jødiske universitet, der hans mentor var rabbi Rachman. Bar Ilan er en akademisk institusjon som tror på et pluralistisk samfunn og som underviser både religiøse og sekulære studenter.

 

«Først noen ord om Kain og Abel. Gud ble sint ikke bare fordi Kain drepte - men fordi han drepte sin bror. Fortellingen handler om at hat tar plassen i stedet for dialog.»

Dr. Altman forteller om Venezuelas president som er æresdoktor ved NAC og mottok denne utmerkelsen i synagogen i Caracas - i et land som aldri har hatt antisemittisme.

«I kampen mot antisemittisme var det også svært viktig at pave Johs Paul II besøkte synagogen i Roma, for å markere dialog, forsoning og fellesskap.

Abraham er vår felles far. Likevel har det gjennom tidene oppstått konflikter – ikke på tross av, men fordi vi er brødre.

Evnen og viljen til dialog er viktigere enn å ha rett. Gud er rettferdighet.»

«Å tro på Gud betyr at vi alltid har en å snakke med.

Mange tror at Gud er på deres side. Mange slike spør meg: Hvordan kan du tro på Gud etter holocaust? Mitt svar er: Det er fordi jeg tror på en annen Gud enn deg. Gud er nemlig ikke på min side. Jeg er på hans.

Gud hjelper den som hjelper seg selv.»

«Senteret vårt jobber både med politisk og interreligiøs dialog. I jødedommen er kjærlighet det viktigste. Husk at det doble kjærlighetsbud er et jødisk bud! Også budet om fremmedkjærlighet er jødisk.

Martyr-konseptet i ulike religioner er destruktivt.»

Altman reflekterer over hva som er de viktigste godene, de viktigste verdiene i de vestlige samfunn:

  • ·         «TID er den viktigste verdi i Vesten. Slik er det ikke i den arabiske verden.
  • ·         DEMOKRATI – heller ikke denne verdien står sterkt i den arabiske verden, som ble ødelagt i årene etter 1916 da Vesten delte opp den arabiske verden i kunstige stater.»

Dr Altman understreker betydningen av å tenke "utenfor boksen": «Det er ikke så interessant hvem som har rett. Det viktige er hva som kan skape bedre liv for alle. Senteret jobber nå med et utenfor-boksen-konsept for å løse konflikten som vil revolusjonere hele regionen.

Dialog er løsningen - og kan virkeliggjøres også i MØ-konflikten.»

 

David og Liza Loden

Tirsdag 4 april 

David og Lisa Loden er messianske jøder og hører til en av de få messianske menighetene i Netanya. Vi har møtt hverandre i Netanya flere ganger, blant annet da bispedømmets prester var på studietur i Israel og Palestina i 2013.

Messianske jøder tror at Yeshua (Jesus) var Guds Messias. Helt fra urkirkens tid kom jøder til tro på Jesus. Etter forfølgelser både fra synagogene og fra romerne - og etter at Paulus lyktes i å spre kristentroen til hele den romerske verden - forsvant denne jødisk-kristne tradisjonen ut av den verdensvide kirken.

Mange jøder har bitre erfaringer fra det kristne Europa, og skepsisen mot kristendom er naturlig nok stor i jødiske miljøer i Israel. Det er anslagsvis 5000 messianske jøder i Israel.

Jødedommen inndeles ofte i tre retninger: Ortodokse, konservative og reformjødedom. De to siste er særlig representert i USA. I Israel er det bare ortodoks jødedom som anerkjennes fullt ut, med rett til vigsler, bisettelser og andre religiøse seremonier.

Etter etableringen av staten Israel i 1948 ble tre mindre palestinske nabolandsbyer ødelagt, befolkningen fordrevet og jorden beslaglagt og lagt til Netanya. Det finnes derfor ikke palestinske moskeer eller kirker i Netanya.

 

Vi startet samtalen med å snakke om dialog og ubalanse, ulikhetene i styrke, antall og makt:

«Det er forskjell på ekte og falsk dialog. Falsk dialog blir fort bare snakk - og maktmisbruk. Mange palestinere opplever at Israel vil ha forhandlinger og «dialog», i stedet for å skape reelle endringer for å avslutte okkupasjonen. De tar med rette avstand fra en slik falsk dialog.

Ekte dialog må være basert på fundamentale verdier og prinsipper: Menneskerettighetene, selvbestemmelse og internasjonal lov og rett.»

«Det finnes nå en ny bevegelse blant enkelte palestinske kristne som kaller seg "aramere" og som vil inn i den israelske hæren, for å oppnå samme posisjon som druserne har i Israel. De har blitt populære i den høyreorienterte pressen. Men de er ikke representative for de palestinske kristne.»

Om messianske jøder:

«Det pågår store endringer. Messianske jøder er blitt mer akseptert i Israel. Det er 4-5 messianske grupper eller menigheter i Netanya. De fleste av dem er sterkt kritiske til oss, siden vi markerer oss tydelig som tilhengere av forsoning og fred og motstandere av okkupasjonen.

Før opererte de messianske menighetene i stillhet. Nå er vi blitt mer kjent her. Samlet er det 4-600 messianske troende i Netanya. Disse gruppene har vokst de siste ti årene, noe som har sammenheng med den sterke innvandringen til Israel - og særlig til Netanya.

Vi merker at det er en sterkere vilje til dialog mellom messianske jøder og de mer tradisjonelle synagogene om ulike tema, særlig blant de yngre. Det er blitt mindre akseptert å diskriminere annerledes troende.»

Religion i Netanya

«De langt fleste i Netanya er sekulære eller ortodokse jøder. De langt fleste synagogene er ortodokse. Men det finnes èn reformjødisk synagoge og èn konservativ synagoge. Disse tiltrekker seg mer moderne og moderate jøder, og en del messianske jøder velger også å delta i disse synagogene.

Det finnes også en voksende gruppe av det vi kan kalle «moderne-ortodokse» jøder, som er mindre strenge i forhold til jødisk ortodoks praksis.

Generelt er det fortsatt slik at de ortodokse miljøene møter messianske jøder med stor skepsis.

Messianske jøder er stort sett evangelikale med liten eller ingen kontakt med de historiske kirkene som palestinerne i Israel og de okkuperte områdene hører til.»

Lisa deltar i en felles messiansk gruppe som har etablert kontakt med katolske kristne, og mener det er viktig å bygge relasjoner med de historiske kirkene.

Lisa forteller om «Women in Ministry» på tvers av kirker der både messianske og historiske kirkemiljøer deltar. De markerer seg mot all bruk av vold. Mange messianske grupper har reagert sterkt mot dem, særlig fordi de bruker begrepet «okkupasjon».

 

Om eskatologisk ekstremisme:

«Det er klare paralleller mellom den religiøse settlerbevegelsen og mange av de messianske gruppene - og mange utenlandske eskatologiske grupper og menigheter. For dem er 1967 det store året i Guds frelsesplan, siden Israel da tok kontroll over det gamle israelittiske kjerneområdet (Judea og Samaria).»

Lisa: «Vi må være mer synlige i det offentlige rom, ikke dyrke stillheten slik de messianske menighetene gjorde før. Det er en sterk tendens blant messianske jøder å være ‘mer katolske enn paven’: Mer markerte israelske nasjonalister enn resten av Israels jødiske befolkning. De vil bevise for andre israelere at de er til å stole på.

Men evangeliet krever mer av oss. Vi kan ikke være stille, og vi må bekjempe okkupasjon og urett.»

Hun viser til en ny aktivistgruppe som kaller seg «Women Wage Peace». Den samler alt fra settlerkvinner til tradisjonelle venstreorienterte israelere med ulik tro, og krever en reell fredsprosess der også kvinner skal være med i ledende roller.

 

Yair Hirschfeld

tirsdag 4 april

Yair Hirschfeld var sentral i arbeidet med Oslo-avtalen av 1993.

Mine kontakter i Netanya ønsket at jeg skulle treffe Yair, selv om han ikke hadde synspunkter på interreligiøs dialog. Jeg tar med litt av samtalen med ham.

 

«Høyresida i Israel er blitt pragmatisk. Venstresida er blitt irrasjonell.»

De politiske holdningene i dagens Israel kan i følge Hirschfeld beskrives slik:

«ABC Anything but Clinton

ABB Anything but Bush

ABO Anything but Obama»

«Palestinerne stiller fire krav til nye forhandlinger:

1 Målet må være en tostatsløsning;

2 Grensene av 4 juni 1967 med landswaps (bytte av land mellom Israel og Palestina) må gjøres gjeldende;

3 Enhet mellom Israel og Palestina mot terror;

4 Palestina må ha en forbindelse («outreach») med det israelske samfunnet.

De kunne godt føyd til et femte punkt: Økonomisk utvikling for palestinerne.»

 

Den internasjonale boikott-bevegelsen (BDS) krever boikott, de-investeringer og sanksjoner mot Israel. Jeg spør om hvordan han ser på kravet i mange europeiske land om boikott av varer produsert i koloniene:

«60% av settlerne ønsker en løsning. Boikott, også om den begrenses til settlementene, er ødeleggende: Uten settlerne blir det ingen tostatsløsning. Og uten tostatsløsning blir det ingen løsning.»

 

Rabbinerne Moshe Pinchuc og Ido Pachter

tirsdag 4 april 

Vi møttes på Netanya Academic College, der Moshe Pinchuc har en akademisk stilling i tillegg til funksjon som rabbiner.

 

Om religiøs status i Netanya:

«Som kjent er Jerusalem sterkt preget av ortodokse og ultraortodokse jøder, mens Tel Aviv er preget av sekulære og liberale. Netanya kan kanskje beskrives som et kompromiss mellom de to. Her finnes det en miks av ortodoks jødedom, liberale verdier og sekularisme.

Vi kan sammenlignes med Frankrike og England: Her er det en grunnreligiøsitet, en folkereligiøsitet uten sterk aktivisme.»

Om betydningen av Tempelhøyden:

Rabbi Moshe: «Årsaken til at noen ortodokse rabbinere forbyr jøder å besøke Tempelhøyden er ikke fordi høyden ikke er viktig, men tvert imot på grunn av dens store og betydning som helligdom.»

Om samarbeid:

«Kanskje det er mulig med et trekantprosjekt mellom Stavanger, Nablus og Netanya knyttet til religion og åndelige verdier? Eller et trekantsamarbeid mellom leger basert på felles etiske verdier og menneskesyn?»

Jeg forteller om møtet med Lisa og David Loden. «Begrepet ‘moderne-otodokse’ (fra David Loden) er interessant. Vi har noen menigheter her som godt kan beskrives slik, og de er positive til religionsdialog. Men vi har også mindre grupper (to små synagoger) som er ultraortodokse og helt uinteressert i dialog. Hos dem er det utestengelse og isolasjon fra verden som gjelder.

Ido: «Den viktigste verdien i interreligiøs dialog for meg er fellesskapet mellom sterke grupper i alle tre religioner basert på at Gud har skapt èn verden for alle. Det er et godt grunnlag for samarbeid og dialog. Tanachs (den jødiske bibel) universalisme er et sterkt jødisk startpunkt for en slik dialog.»

 

Refleksjoner Netanya

Netanya er en ny israelsk by som ble grunnlagt i 1929. Netanya har nærmest utelukkende en jødisk befolkning. Fire palestinske landsbyer utenfor den opprinnelige israelske kolonien ble etnisk renset i 1948: Umm Khalid (1.125 innbyggere) som bosetningen Netanya hadde kjøpt en del landområder av før 1948, Ghabat Kafr Sur (858 innbyggere), Beit Lid (534 innbyggere) og Bayyarat Hannun (ukjent antall innbyggere). De fleste av flyktningene fra disse landsbyene havnet i palestinske flyktningeleire i sør-Libanon. Noen ble også fordrevet til Vestbredden, og det finnes familier i leire i Nablus som er etterkommere av Netanya-flyktninger.

I dag har Netanya vokst til en storby med over 200 000 innbyggere – og er fortsatt preget av innvandring. Her finner vi innbyggere som kommer fra Europa, Midtøsten, Russland og Afrika. Byen har derfor en omfattende erfaring med integrering gjennom språktrening og arbeid.

Mens det palestinske innslaget i den israelske befolkningen utgjør rundt 20% - etterkommere av dem som ikke flyktet i 1948-49 – er det palestinske nærværet i Netanya i praksis lik null.

Religionsdialog

I motsetning til mange andre (historiske) byer i Israel, finner vi derfor ikke muslimske dialogpartnere i Netanya. Vi finner heller ikke det som gjerne kalles ‘historiske’ kirker i Netanya. Dermed blir den lokale dialogutfordringen begrenset til dialog mellom tradisjonelle jødiske miljøer og de messianske jødene.

Mens de palestinske kristne i Den Helliges Land (Palestina og Israel) samlet utgjør ca 180 000, opplyste Caspari-senteret i 2013 at det bare er rundt 5 000 messianske jøder i det samme området. Det ble også opplyst at ca. halvparten av disse var russiske emigranter, hvorav mange uriktig har oppgitt jødisk bakgrunn.

Tidligere møter jeg har hatt med messianske jøder har alltid vært deprimerende – rett og slett fordi mange messianske jøder plasserer seg som ytterliggående israelske nasjonalister. Det er ikke så vanskelig å forstå at det har blitt slik: De fleste israelere og de fleste jødene i Israel bærer på en historie av undertrykkelse under kristen antisemittisme i hundrevis av år, som kulminerte med Holocaust. De som tror på Jesus blir møtt med stor skepsis. De messianske jødene dropper derfor gjerne betegnelsen «kristne», noen unngår å bruke kors som symbol, omtaler seg som jøder (som tror at jøden Yeshua var Messias), utfører militærtjeneste og vil gjerne dokumentere for sitt folk at de er til å stole på som lojale jødiske israelere. Dermed trekker mange av dem mot ytterliggående nasjonalisme, støtte til de israelske høyrepartiene, støtte til settlementene, osv.

David og Lisa Loden er et tydelig unntak fra denne tendensen: For dem er det fred, forsoning og dialog med palestinerne som er viktigst. De understreker begge at de møtes med skepsis og motstand fra andre messianske jøder, særlig siden de ofte og tydelig markerer seg motstandere av den israelske okkupasjon og de ulovlige koloniene.

Det er ellers en positiv utvikling når det gjelder denne dialogen mellom de tradisjonelle jødiske miljøene og de messianske jødene: Det er i dag større aksept for messianske jøder, særlig blant de yngre. Den konservative og den reformjødiske synagogen viser større åpenhet og aksept, og dette gjelder også for det som David og Lisa Loden kaller de «moderne-ortodokse» jødene. Men det henger fortsatt igjen en mistillit i de mer tradisjonelle ortodokse miljøene.

Religion og politikk

Besøket og samtalene i Netanya bekrefter ellers et typisk trekk i Israel og Palestina: Politiske spørsmål har stor plass, også når vi arbeider med temaet religionsdialog. Vi ser dette tydelig særlig i uttalelsene fra Yair Hirschfeld og dr David Altman.

 

Nablus

Tirsdag 4 – onsdag 5 april 2017

 

Samaritansk prest Husney Wasef

Tirsdag 4 april, Gerizim-fjellet

 

Noen fakta om samaritanerne:

Det finnes bare rundt 800 samaritanere, halvparten her på Gerizimfjellet og resten i Holon i Israel.

De har alle israelsk borgerskap og har hatt rett til israelsk pass siden 1967. PLO har også sikret plass i Nasjonalrådet (PNC) og i den lovgivende forsamling (PLC) for en samaritansk representant.

Etter at tolvstammeriket under David og Salomo ble delt på 900-tallet f.Kr, ble Jerusalem sentrum i Juda (tostammeriket), mens Sebastia og Gerizimfjellet ble sentrum i Israel (tistammeriket).

Juda og Jerusalem ble etter hvert utgangspunkt for jødedommen.

På 700-tallet f.Kr falt tistammeriket Israel for arameerne og store deler av folket ble ført i eksil, samtidig som andre folkegrupper ble tvangsflyttet til Israel. Dette er utgangspunktet for et tidvis sterkt fiendskap mellom jøder og samaritanerne, der jødene anså samaritanerne for å være urene (ref. det Nye Testamentets beskrivelser).

I dag har samaritanerne i Nablusområdet en synagoge i sentrum av byen og en på toppen av fjellet. De har bare de fem Mosebøkene som hellig skrift: «Vi er så få, vi trenger ikke mer enn Mosebøkene!», som en av dem sa til meg. Barna lærer dagligspråket arabisk og gammelhebraisk, som også er det liturgiske språket.

 

Husney Wasef er prest, forfatter og bestyrer av det samaritanske musèet på toppen av det hellige fjellet.

«Vi lever sammen - i et bredt folkelig fellesskap på tvers av religion. Vi er Nabulsi (Nablus-beboere) - ikke palestinere. Og vi er israelitter, ikke israelere.» (Israelitter er betegnelsen som gjerne brukes om innbyggerne i det gamle Israel, til forskjell fra israelere som betegner dagens innbyggere i Israel.)

«Noen sier at vi flyttet opp fra byen til fjellet på grunn av press fra muslimene. Det stemmer ikke. Vi har alltid bodd både i byen og på vårt hellige fjell Gerizim. Under den første intifadaen flyttet de fleste av oss opp på fjellet på grunn av stridigheter og uro i byen mellom palestinerne og den israelske okkupasjonsmakten.

Vi arbeider alle i Nablus, vi går i hverandres fester og høytider og seremonier. I Nablus har vi tradisjon for å støtte hverandre og være stolte av mangfoldet mellom muslimer, kristne og samaritanere. Vi deler gode og dårlige dager.»

I Oslo 2 – avtalen delte partene Vestbredden opp i A, B og C-områder: I A-områdene har palestinerne selvstyre, i B-områdene opprettholder Israel ansvaret for sikkerheten, mens de har full kontroll i C-områdene – som utgjør rundt 60% av arealet på Vestbredden. Målsetningen om at A-områdene etter hvert skulle utvides til hele Vestbredden er ikke oppfylt.

«Okkupasjonsmakten liker ikke dette fellesskapet og prøver å bryte det opp. De har gjort vårt hellige fjell til C-område, noe vi ser på som en kriminell handling. Og de hindrer særlig muslimer fra å delta i våre høytider.

Vi har vært her i 3500 år! Vi er «den gode samaritan». Jesus møtte den samaritanske kvinnen ved brønnen vår for 2000 år siden, her i Nablus. Og nå nekter de oss tilgang til vårt hellige fjell og driver utgravinger av våre helligdommer. Vi slipper bare inn der tre ganger i året: påske, pinse og tabernakelfesten. Dette er en grov krenkelse og en forbrytelse.»

«Vi samaritanere ønsker fred og forsoning. For å få det til trenger vi to stater. Okkupasjon og ulovlige kolonier gir ikke fred. Vi er skuffet over USA og Europa. De velger sin egen våpenindustri framfor fred og forsoning.»

 

Kirkene i Nablus –

Møte med Abuna Leonius fra den gresk-ortodokse menigheten, Aziz Ibrahim fra St Philip - den anglikanske menigheten og Abuna Yousef fra den gresk-katolske menigheten  

onsdag 5 april

(Forfall: Den romersk-katolske presten)

 

Den gresk-katolske menigheten har èn kirke i den vestlige bydelen Rafidiya med 30 medlemmer. Abuna Yousef (til høyre på bildet) er nestoren blant prestene: Han har vært prest i Nablus siden 70-tallet, er 77 år gammel, og har relasjoner til Høybråten menighet i Oslo. «Abuna» betyr «vår far» og brukes som prestetittel i de ortodokse kirkene.

Den greskortodokse menigheten består av fire kirker: I gamlebyen (der kirkedøra som ble ødelagt under den israelske reokkupasjonen i 2002 er utstilt utenfor bystyresalen i Stavanger), to kirker i Rafidiya - den ene ny og den andre bygget ca år 1500 - og kirken ved Jakobs brønn, der hans kollega Abuna Stinius (Kirkefaderen Justin var fra Nablus) er prest, arkitekt, kirkebygger og ikonograf.

Abuna Leonius har vært her i 3 år, er opprinnelig greker og er oppvokst i Jerusalem der han også fikk sin presteutdannelse.

Den episkopale (anglikanske) menigheten har to kirker i Nablus: St Philip i Gamlebyen og en ny kirke i Rafidiya som har fått navnet «Den Gode Hyrde». Aziz Ibrahim har vært prest i Nablus i 10 år. «Aziz» og «khoury» betyr prest, og brukes ofte som prestetittel i reformatoriske kirkesamfunn.

I tillegg er det en romersk-katolsk menighet i Nablus med kirke i Rafidiya.

 

- Aziz Ibrahim: «Det er nå ca 600 kristne i Nablus. De siste 40 årene har vi opplevd at svært mange har emigrert - før til Vesten, nå drar de fleste til Jordan.»

Abuna Yousef: «I 1984 var det rundt 2500 kristne i Nablus. Den gang var det 150 i menigheten vår - nå er vi 30. - Det er først og fremst den politiske situasjonen med okkupasjon, intifada og vold som fører til emigrasjon. I tillegg spiller arbeidsløsheten en stor rolle. Når unge mennesker mellom 20 og 35 ikke får jobb, velger de å emigrere.

- Også mange muslimer emigrerer, særlig til Jordan. Men de kristne familiene er mindre og mer mobile, og finner det ofte lettere å emigrere.»

Samarbeid og toleranse: "Kirken møter moskeen"

- Abuna Yousef: «Det store bildet i Nablus og Palestina er gjensidig respekt og toleranse mellom kristne og muslimer – og her i Nablus også samaritanere. Men den regionale situasjonen spiller ofte en rolle. Under Balkankrigen i 1860-62 ble antikristne følelser sterkere, også i Nablus, og mange kristne valgte den gang å emigrere.»

- Abuna Leonius: «I dag har vi noen problemer i skolene med mobbing av kristne elever. Selv om det er få som gjør dette, skaper det vonde følelser.»

- Aziz Ibrahim: «Selvsagt finner vi enkeltpersoner og små grupper som er mer ekstreme blant muslimene. Slik er det i alle majoritetssamfunn.

- 90% av muslimene i Nablus er helt OK og aksepterer oss uten problemer, selv om de ikke nødvendigvis er opptatt av eller engasjert i dialogen.

- 5% er fundamentalister og lite tolerante.

- Og 5% er "openminded" og offensive i å bygge dialog og samarbeid. De jobber aktivt for gode relasjoner.»

«Vi har de siste årene jobbet systematisk for å trekke inn de 90%. Sammen med Abu Islam (se intervju nedenfor) har vi bygget opp et fast dialogforum mellom kristne og muslimer som møtes her i kirken rundt en gang i måneden. Dette forumet ledes av Abu Islam og Aziz Ibrahim. Disse møtene er for prester og imamer, og det er ikke uvanlig at 40-50 imamer deltar. Mens rundt regnet 1 av 40 imamer ikke vil delta i et kirkebygg med kors på taket, stiller de andre opp. Dette gir et godt og representativt bilde av situasjonen mellom kristne og muslimer i Nablus.»

«Bildet utenfor Nablus kan være annerledes noen steder: I enkelte landsbyer som er dominert av Hamas er det ikke trygt for kristne. Men de aller fleste Hamasfolkene er også tolerante og skaper ikke problemer for oss.

- For en tid tilbake arrangerte vi en felles tur til Betlehem og Hebron – med førti imamer og to prester i bussen! Slike tiltak er viktige for å bygge tillit, kjennskap og vennskap.

- Aziz Ibrahim: «Dialogen vår tar ikke opp dogmatikk. Her erkjenner vi at vi er forskjellige og respekterer hverandres rett til egen tro. Vår dialog tar opp felles utfordringer, vanskelige enkeltsituasjoner som kan oppstå, og vår felles motstand mot okkupasjonen basert på ikke-vold.

Et eksempel på slik felles motstand: En liten landsby utenfor Nablus er omringet av ulovlige israelske kolonier. Sammen med Kirkenes Verdensråds program for følgetjenester i Palestina iverksatte vi en felles kampanje mellom muslimer og kristne for å beskytte landsbyen og stanse trakasseringen fra settlere. Etter noen gode medieoppslag om dette tok trakasseringen slutt - i alle fall for en periode.»

- Abuna Leonius: «Tema for dialogmøtene kretser rundt ulike tema:

- Skoleutfordringer

- Felles markeringer mot okkupasjonen

- Ikke-vold

- Vennskap og respekt»

- Abuna Yousef: «Dialogen bidrar til at vi kan løse opp i problemer også utenfor Nablus. For noen år siden var muslimske grupper i Israel ute med sterke markeringer mot de kristne, etter at en amerikansk pastor brant Koranen for åpent kamera. Jeg ble kontaktet av min kollega i Nasaret, og jeg tok dette videre med flere imamer her i Nablus og ba dem ta dette opp med imamer i Nasaret. Og sammen sørget de for at disse negative markeringene ble stanset. Uten gjensidig tillit ville slike bidrag til å løse opp i vanskelige situasjoner ikke vært mulig.»

«Media opptrer ofte destruktivt med ‘fake news’: I 1967 meldte BBC om ‘etnisk rensing i det kristne kvarteret i Nablus’. For det første finnes det ikke noe ‘kristent kvarter’ her. Vi bor side om side. For det andre var det ingen konflikt eller uro mellom kristne og muslimer: Vi var begge ofre for den israelske invasjonen og okkupasjonen av Vestbredden i 1967. Vi regner med at det israelske propaganda-apparatet plantet slike falske nyheter for å gi inntrykk av at den israelske okkupasjonen ‘hjalp’ de kristne. Dette er klassisk splitt-og-hersk-politikk som okkupanter gjennom alle tider har benyttet.

- «Amerikanerne stimulerer til korstog, og vi må betale prisen. De bidrar til å sette muslimer opp mot kristne. Dialogarbeidet vårt et svært viktig for å slå tilbake slike destruktive krefter.»

- Aziz Ibrahim: «Et siste eksempel på god dialog gjennom handling:

Hvert år på lørdagen før påskemorgen arrangerer vi "Day of the Light". Vi tenner lys i Oppstandelseskirken i Jerusalem (det arabiske navnet på Gravkirken). Vi tar dette lyset med oss og tenner lyset i alle de syv kirkene våre i Nablus. Her deltar muslimske ledere, ordfører og guvernør, moskèledere og mange andre ikke-kristne som lystennere. Dette er dialog i praksis.»

 

Islam i Nablus – møte med Abu Islam

Onsdag 5 april

 

Abu Islam er kanskje den mest sentrale muslimske lederen i Nablus. Jeg gjorde et intervju med ham allerede i 1990, og han møtte biskop Erling sammen med en stor gruppe prester fra Stavanger bispedømme i 2013, der han deltok i en dialogsamling sammen med kristne og samaritanere ved Jakobs brønn i Nablus.

 

- «Nablus har en overveiende muslimsk befolkning. I tillegg er ca 700 av innbyggerne kristne og ca 400 samaritanere.

Opprinnelig var det også et jødisk samfunn i Nablus. Gjennom Palestinas historie har det vært en palestinsk jødisk befolkning integrert i våre samfunn, i mange byer, også Nablus.

Sionistenes aktiviteter for å skape en egen jødisk stat basert på innvandring skapte imidlertid problemer. Etter uroligheter og vold i 1929, som resulterte i en massakre av jøder i Hebron, flyttet jødene i Nablus og mange andre byer og landsbyer ut. Vi mistet dessverre dermed en av de fire historiske religionene i Nablus.»

- «Hovedproblemet her er ikke spenninger mellom religiøse grupper. Her er vi fortsatt stolte over de gode relasjonene mellom muslimer, kristne og samaritanere. Hovedproblemet er amerikansk og europeisk politikk i området, med ensidig støtte til Israel og manglende tiltak for å oppheve den ulovlige okkupasjonen og veksten av settlement.»

- «De viktigste verdiene er felles for religionene, selv om det er forskjeller i lære, religiøs praksis og dogmatikk. Dette er detaljer!

Jeg er et religiøst menneske og muslim fordi jeg vokste opp i en religiøs atmosfære preget av islam. Andre har hatt sin oppvekst preget av samaritansk eller kristen tro. Men vi er alle ett. Vi er ett folk som lever i den samme virkeligheten, den samme okkupasjonen, de samme daglige utfordringene.»

«Ingen har rett til å påtvinge andre sin egen tro. Tvang er i strid med islam. En baker og en doktor er ulike og har ulike oppgaver, men de er begge mennesker skapt av Gud. Ulik bakgrunn og erfaringer skaper forskjeller i tro og tenkning. Men det er hva vi sammen bidrar med som mennesker som er det viktige. Gud skiller ikke mellom oss.»

Wahabismen: Ørkenens ideologi

«Det store flertallet muslimer er anstendige og åpne mennesker som anerkjenner og aksepterer andres tro. Men den farlige og kaotiske situasjonen i regionen har også en lokal smitteeffekt, selv om den er liten.

Det finnes enkeltpersoner i Nablus som har blitt påvirket av wahabismen. Wahabismen er ørkenens ideologi og er den herskende retningen innen islam i Saudi-Arabia. Wahabismen anerkjenner ikke andre troende, heller ikke andre muslimer, som beskrives som vantro. Denne fascistiske ideologien er i strid med islam.»

«Media skaper problemer mellom oss, de elsker konflikt og splittelse. Den palestinske regjeringen og ministeren for religion prøver å motvirke dette ved å hevde at «Alt er OK»! Men så enkelt er det ikke.

Wahabismen er ett av ansiktene til salafistene. Wahabisme og salafisme har svært liten støtte blant Palestinas muslimer. Men det er noen isolerte grupper som prøver å skape problemer. Jeg er opptatt av at vi må kvele slike tendenser i fødselen. Wahabisme er en kreftsvulst som ikke må få vokse. Vi må håndtere dem gjennom ord og opplysning, ikke med vold.»

Interreligiøst samarbeid

«Muslimer og kristne, samaritanere og jøder er alle kalt av den ene Gud til å følge de sentrale etiske prinsippene som er felles for oss. Koranen sier: Ingen er sant troende før vi ønsker for vår bror det samme som vi ønsker for oss selv. Det samme prinsippet gjelder for de andre religionene. Guds åpenbaring for oss alle er kjærlighet og rettferdighet.»

«I Nablus har vi etablert et felles forum mellom kristne og muslimer. Her samarbeider jeg tett med Aziz Ibrahim fra den anglikanske menigheten. Det er viktig at vi møtes. De kristne er naturligvis redde for det som skjer i regionen, særlig når vi ser den tragiske utviklingen i Syria og Irak.

Interreligiøs dialog er i denne sammenhengen svært viktig.

Vi besøker hverandre under høytidene: Muslimer hilser de kristne i påskehøytiden som nå kommer. Vi stiller opp som gjester i kirkene, på samme måte som kristne og samaritanere gjester moskeene under id-feiring og ved andre religiøse høytider. Vi har altså svært gode relasjoner oss imellom.»

Abu Islam deltar også i interreligiøs dialog på nasjonalt nivå, særlig mellom kristne og muslimer.

- «al-Liqa ("Møteplassen" - et dialogsenter i Betlehem som ble stiftet på 80-tallet av den gresk-katolske filosofen Geryes Khoury) er et viktig forum for dialog og samarbeid. Jeg har skrevet flere artikler i tidsskriftet al-Liqa. Religionsdialogen er basert på at vi er ett folk under èn Gud. Vi lever under den samme okkupasjonen. Derfor er enhet mellom kristne og muslimer avgjørende viktig.

Om politikk

- «Jeg hører til Fateh og har arbeidet for en fredelig løsning basert på to stater. Men jeg er skuffet over utviklingen, også innen Fateh. Vi trenger å utvikle en mer kreativ ideologi, ikke bare gjenta slagord fra tidligere tider.

Tilbakeslagene for fredsprosessen og særlig den ødeleggende veksten av settleraktiviteten fører til for mange destruktive tanker og åpner for vold. Vold fører ingen steder hen. Alle troende må være mot vold.»

«Israelerne har to problemer:

For det første at det er 6,5 millioner palestinere mellom Jordanelven og Middelhavet. Og vi lar oss ikke fordrive. Selv om mange velger å immigrere, vokser den palestinske befolkningen.

For det andre har immigrasjonen til Israel stoppet opp. Det er flere jøder i USA enn i Israel, og de foretrekker i kjøre Cadillac i New York framfor å kjøre Merkava (israelske tanks) i Palestina.

Hvis israelerne tenker seg om har de et like stort behov for en palestinsk stat som det palestinske folket.»

 

Refleksjoner Nablus

Nablus nord på Vestbredden kniver med Hebron i sør om å være den største palestinske byen etter Jerusalem. Byen har rester etter bosetting datert tilbake til omkring 4500 f.Kr. Like sørøst for nåtidas Nablus lå oldtidsbyen Sikem som var politisk og religiøst sentrum i Kanaan og er omtalt mange steder i Bibelen. Der ligger Josefs grav og Jakobs brønn, som begge lå mellom Sikem og Sykar (i dag arabisert til Askar). Romerne bygde opp byen vest for Sikem og gav den navnet Flavia Neapolis i år 72. Navnet Nablus er en arabisk form av det greske Neapolis som betyr «nybyen».

Den store moskéen i Nablus var tidligere kirke, Justinians basilika, men ble bygd om til moské da muslimene gjenerobret byen fra korsfarerne i 1187.

Byen ble okkupert av Israel etter seksdagerskrigen i 1967.

Vennskapsforbindelsene med Stavanger ble startet av undertegnede i 1984 på grasrotnivå, og ble senere oppgradert til en offisiell vennskapsavtale mellom de to byene i 1995, - samtidig som Stavanger etablerte en tilsvarende vennskapsavtale med Netanya.

Nablus har i dag opp mot 200 000 innbyggere, inkludert mer enn 30 000 flyktninger fra Israel i 1948, fordelt på fire flyktningeleire.

Nablus er en hovedsakelig muslimsk by – over 99 % av befolkningen er muslimer. Men vi finner i tillegg to andre religioner i Nablus med en lang historie i byen: Rundt 400 samaritanerne (med røtter tilbake til 700 f.Kr) og 500 kristne. De kristne har vært i Nablus siden kvinnen ved Jakobs brønn fortalte innbyggerne i Sykar om sitt møte med Jesus. De er i dag fordelt på fire kirkesamfunn.

Politisk dialog og religionsdialog

I både Netanya og Nablus assosieres begrepet «dialog» først med politikk: Fredsprosessen og forhandlinger om en politisk løsning mellom de to folkene. Mange israelske ledere er positive til politisk dialog og forhandlinger. Blant palestinerne er det en større skepsis til den politiske «dialogen»: De opplever at det som trengs er konkrete forandringer på bakken og at okkupasjonen avsluttes. Mens dialog og forhandlinger pågår fortsetter Israel å bygge ut ulovlige kolonier. Når politisk dialog erstatter reelle endringer blir den repressiv.

Religionsdialog derimot har bred oppslutning, ikke minst i Nablus.

I samtalen med Abu Islam beklager han det faktum at Nablus mistet den fjerde religionen som var en integrert del av byens liv og historie: Det jødiske samfunnet, som flyttet ut av Nablus etter voldshandlinger og massakrer i Hebron på slutten av 1920-tallet.

Abu Islams holdning til dette kjenner jeg igjen fra mange besøk i Nablus: Stoltheten særlig blant muslimer over det religiøse og kulturelle mangfoldet, at flere religioner gjennom historien har levd side om side i godt naboskap.

Særlig dialogen mellom muslimer og kristne er oppløftende, og er langt mer organisert og omfattende enn jeg var klar over før reisen. Ved tidligere besøk der tema har vært religion og religionsdialog møtte jeg gjerne muslimer, samaritanere og kristne sammen. Denne gangen ville jeg gjerne møte dem hver for seg, for å lytte til flere nyanser særlig fra minoritetene.

Både prestene og Abu Islam beskriver det store bildet: Gode relasjoner, samarbeid, gjensidig respekt og dialog. Samtidig bidrar særlig Abu Islam med et kritisk blikk på enkelte muslimske miljøer som er influert av saudiarabisk wahabisme.  Det stemmer med observasjoner jeg gjorde i gatebildet: Jeg så 8-10 kvinner med nikab. For noen år tilbake så jeg bare en eller to med nikab, og på 80- og 90-tallet så jeg det aldri.

Det er viktig at nettopp Abu Islam trekker denne tendensen fram og uttrykker sin bekymring. Samtidig understreker alle det store bildet: Respekt, anerkjennelse og dialog.

I Stavanger møtes prester og imamer jevnlig fire ganger i året. Dialogsenteret tok initiativ til dette tidlig i 2016. I Nablus – der de kristne utgjør en langt mindre minoritet enn muslimer i Stavanger gjør – har organiserte dialogsamlinger pågått mye lenger, og med en langt høyere frekvens. Det gjør inntrykk å få likelydende og positive beskrivelser av dette samarbeidet både fra prestene og fra Abu Islam.

«Day of Light» - gjestedeltakelse

Denne lokale dialogiske skikken kan vi lære mye av: at kristne kirker inviterer muslimer og samaritanere med som aktive lystennere knyttet til påskehøytid. De er mer enn gjester – de er det vi kan kalle «gjestedeltakere». «Dette er dialog i praksis», som en av prestene sier.

Dialogsenteret i Stavanger og andre steder i landet er i gang med liknende symbolske markeringer. Fredskonserter og fredsmåltid på tvers er eksempler på en tilsvarende dialogisk praksis. Framover er det viktig å sikre at slik praksis ikke bare mobiliserer spesielt interesserte, men blir integrert i kirkens liv, i moskeens liv og i andre livssyns og religioners religiøse arenaer.

Gjestedeltakelse bør vi arbeide videre med, enten det gjelder påskehøytid eller julefeiring i kirkene, eid-feiring i moskeene eller andre sammenhenger som involverer flere tros- og livssyn. Et eksempel: Hvorfor ikke invitere til gjestedeltakelse på julaften, der tre representanter for andre livssyn bærer fram symbolske gaver til barnet i krybben?

Kontakt

Oslo og nasjonalt:

KD@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 41 55 50 63

Bergen:

Marianne@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 95 80 69 20

Stavanger:

KDS@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 90 75 25 99

Bottom