Krig i Guds navn

Jeg er et religiøst menneske. Derfor er jeg også religionskritisk.

 

 

 

http://www.aftenbladet.no/meninger/Krig-i-Guds-navn-3612584.html

(Publisert i Aftenbladet 19.1.2015)

Av dialogprest Kian Reme

Jeg er et religiøst menneske. Derfor er jeg også religionskritisk.

På tvers av mange forskjeller mellom de abrahamittiske troende – jøder, kristne og muslimer - deler de tre religionene en grunnleggende tro på èn Gud som er barmhjertig og rettferdig. Fredskonserten i Domkirken 11 januar viste at fred som grunnleggende verdi deles av alle verdens religioner – og av det humanistiske livssynet.

Begrunnelsen for dette varierer noe i ulike religioner og livssyn, men det er et omfattende felleseie at Menneskelivet har en opphøyd verdi. I de tre Abrahamsreligionene finner vi et felles grunnlag i at mennesket er skapt i Guds bilde.

Hvordan er det da i det hele tatt mulig at mennesker som påberoper seg en Gudstro kan forsvare drap, terror og vold, til og med i Guds navn?

Hellige tekster

Guds vilje er åpenbart til menneskene gjennom Hellige tekster, i følge åpenbaringsreligionene. På den ene siden gir slike Hellige tekster en trygg forankring, oppskrifter for det gode liv, hjelp til å holde seg nær til Gud i bønn og et levesett som fremmer det gode.

På den annen side kan Hellige tekster gi sterke føringer om at det bare finnes èn Sannhet. Ikke-troende kan da bli til «Guds fiender». Det er et faktum – og et problem – at hellige tekster både er kilde til fred og kilde til ensretting og vold.

Hellige tekster er sterke saker, som bør behandles med respekt og varsomhet. Derfor er det nødvendig også for religiøse mennesker å være selvkritiske.

Litt om Bibelen

Det Gamle testamente, eller Tanakh, er en samling av skrifter som anses som guds-inspirerte både av jøder, kristne og muslimer. Samtidig er det gamle testamente en mosaikk av historiske tekster, der det eldste avsnittet fra Dommernes Bok – Hannas lovsang – daterer seg til rundt 1200 før Kristus, ca 200 før kong David. De yngste skriftene dateres til et par hundre år før Kristus (Daniels bok ca 170 f.Kr).

Redaktørene av det Gamle testamentene startet arbeidet i Babylon – og lot tekster med motstridende opplysninger stå side om side.

GT spenner fra passifisme til etnisk rensing (Josvas bok og Dommernes Bok er de verste). Fundamentalister prøver å presse dette sammen til ett budskap, noe som ikke viser troskap og respekt for tekstene. Etter min vurdering spenner GT over et register av ulike gudsbilder. Det er enorme kontraster mellom fortellingen om Gud som en mann som drikker varm melk med sin venn Abraham (1 Mos 18:8), og den fryktelige Gud som hersker på fjellet, og der alle som ser hans ansikt må dø (2 Mos 19).

Disse ulike og uforenlige gudsbildene gir også et enormt stor spenn i forhold til volds-etikk.

Også det Nye testamentet (NT) er en samling av skrifter, der redaktører har spilt en viktig rolle. Igjen ser vi at redaktører har latt motstridende fortellinger stå side om side, eksempelvis de to fortellingene om Jesu fødsel i Matteus og Lukas, der Lukas beretter om en reise fra Nasaret til Betlehem tur-retur, mens Matteus beretter om en judeisk famile som flyktet til Egypt, og senere bosatte seg i Nasaret.

Disse motsetningene er viktige – fordi det forteller leserne at vi ikke må bli for skråsikre på våre egne tolkninger.

Også i NT finner vi spennet fra passifisme til strid, og til aksept av ordensmakt - og dermed regulert voldsmakt.

Litt om Koranen

Koranen ble også til over en tidsperiode fra 610 – 632 og etter Profetens død. Budskapet ble åpenbart for Profeten, og skrevet ned av hans tilhengere. De tre første kalifene samlet Koranen, som ble ferdigstilt i 656 e.Kr. Sterkere enn det vi finner i Bibelen framstilles ordene som direkte budskap fra Allah. Fundamentalistiske jøder og kristne har også et slikt Skriftsyn: «Dette er Guds ufeilbarlige ord».

Tekstene før og etter Medina viser et spenn, og Koranen reflekterer også perioder med krig, der de troende manes til den «lille jihad» - forsvarskrig mot de som angriper de troende.

Som i Bibelen bærer Koranen et grunnleggende budskap om fred, toleranse og respekt.

Religionskrig?

De ekstreme jihadistene trekker ut enkeltvers og forsøker å legitimere sin voldsbruk ved et misbruk av muslimenes hellige skrift.

126 islamske lærde har gitt en omfattende og representativ teologisk utredning der jihadistenes misbruk av Koranen og Hadith fordømmes på det sterkeste. Se «Letter to al-Baghdadi»: http://www.lettertobaghdadi.com/14/english-v14.pdf I vestlig presse siteres ekstremistene opp og ned og i mente, mens de representative islamske lærde helt blir oversett. Det er nødvendig å være religionskritisk. Men det er like nødvendig å være presse-kritisk. I sum tegner pressen et grovt forfalsket bilde av islam, på samme måte som de gjorde det i mellomkrigstiden i framstillingen av jøder.

Biskop Erling Pettersen beskriver flere religioners tendens til å utvikle en dødskult, med en lengsel etter dommedag. Dette er uten tvil en fare i flere religioner.

For jihadistene er ikke alene.

Kirkens historie viser kristent misbruk av hellige tekster. Korstogene er ett av flere eksempler på det. I vår egen tid representerer ytterliggående kristne sionister det samme fenomenet.

Jødene har som nevnt historiske tekster om fordriving og massakrer, og ytterliggående settlere representerer dødskulten i dette miljøet.

I tillegg ser vi det samme fenomenet også utenfor den abrahamittiske tradisjonen: Hindu-ekstremister, Buddhist-ekstremister, Sikh-ekstremister, osv. I naturreligionene finner vi indianske kriger der de utslettet hverandre, før den hvite mann kom og gjorde det av med resten. Noen av de nyere religionene (mormonismen, baha’i o.a.) har så langt styrt klar av dette. Og heldigvis er det slik at det store flertall innen alle disse religionene fastholder fred og rettferdighet som de bærende verdiene. Men jihadist-minoritetene finnes overalt.

Vikarierende motiver

I nesten alle krigs-situasjoner både historisk og aktuelt er det grunn til å spørre: Hvilke motiver ligger bak volden? Jeg tror det er slik at i nesten alle «religionskriger» er det kampen om rikdom og makt, territorier og innflytelse det handler om. Religionene misbrukes for å mobilisere folkelig støtte. Fiendebilder er svært viktige i konflikter: Du skaper oppslutning om din sak som rettferdig og hellig – dersom du lykkes med å skape et sterkt fiendebilde. Din sak er hellig, dersom fiendene angriper de troende. Religion mobiliserer.

Ateisme og vold

Det er heller ikke slik at alle ateister går fri: Både på høyre og venstre kant har rasistisk nasjonalisme og ekstrem klassekamp erstattet den religiøse overbygningen. Hitler og Stalin representerte hver sin antireligiøse ideologi, men klarte likevel å framstå som jihadister. 

Oppsummert:

Religioner og hellige tekster kan misbrukes og blir misbrukt på det groveste. Dette må hele tida kritiseres. Først og fremst må den enkelte religionens tilhengere ha et kritisk blikk på sine egne tradisjoner, og alle tendenser i egne forsamlinger til å forlate fredsbudskapet til fordel for ensretting, ekstremisme og vold.

Og så må vi gjøre som vi gjør på Dialogkveldene våre: Samle folk med ulik tro og bakgrunn til dialog der vi både utfordrer hverandre, utviser respekt – og praktiserer mangfold. Og der vi sammen utforsker freds- og rettferdighetstradisjonene som ulike tros- og livssynssamfunn står sammen om.

 

 

 

 

 

Kontakt

Oslo og nasjonalt:

KD@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 41 55 50 63

Bergen:

Marianne@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 95 80 69 20

Stavanger:

KDS@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 90 75 25 99

Bottom