Religionsmøte i en stall

"Vise menn og kvinner søker fremdeles Jesus"

Å gå opp de gamle og slitte trappene til prekestolen i domkirken fyller meg med en viss ærefrykt, men mest av alt med dyp takknemlighet for å få være del av en så gammel tradisjon. Og jeg tenker på prester før meg som i flere hundre år har gått opp disse trappene for å forkynne Guds ord. Hver på sin måte.
 Her er min preken på Kristi åpenbaringsdag 8. januar 2017:

Det står skrevet i evangeliet etter Matteus:
 Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
 Du Betlehem i Juda land
 er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
 For fra deg skal det komme en fyrste
 som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. (Matt 2,1-12)
 Slik lyder Guds ord.

De vise menn søkte Jesus – og vise menn og kvinner søker fremdeles Jesus!
 Det er historiens mest berømte barselvisitt vi hører om i dagens tekst. Verdens største - og vanligste - under: det nye lille mennesket som ønskes velkommen til verden, slik vi har ønsket Tobias og August velkommen til vår kirke i dag. Kristi åpenbaringsdag minner oss om at Gud gir seg til kjenne gjennom søken og i møte med fremmede vismenn.

Vismennene er på mange måter interessante. De kan lære oss noe. De var nok ikke jøder, for jøder tok ikke tegn fra stjernene. Altså tilhørte de en annen religion. Vismennene var fremmede, besøkende, i Betlehem. Likevel var det disse fremmede som med sine fine og symbolsterke gaver synliggjorde at dette barnet var helt spesielt. Gull ble gitt til konger. Røkelse til prester. Røkelsen skulle blant annet hjelpe til med å bære bønnene opp til Gud. Og myrra ble brukt ved legedom og død. Myrra ble også gitt ved Jesu død på korset, og det var myrra Jesus ble salvet med da han var død.
 Røkelse og myrra... helst skulle jeg likt å fylle hele domkirken med dette i dag. Men da ville røykvarsleren ha slått ut ☺
 Hvordan lukter røkelse og myrra? Jeg tror at vi ved å bruke sansene åpner oss. Jeg er opptatt av at åndelighet skal være sansbart, kroppsnært og livsnært. Så derfor har jeg satt to små skåler der nede ved bønnekrukken: med frankincence olje, som brukes til røkelse, og myrra, denne seige kvaen som tappes fra noen helt spesielle trær. Når vi om litt skal feire nattverd, så bruk gjerne sansene, lukt på disse oljene, dypp fingrene i de og tegn korsets tegn inni hendene dine hvis du vil.

Med gull, røkelse og myrra viste vismennene at de visste at Jesus var noe helt spesielt. Det var altså de fremmede, de som trodde annerledes og kom fra andre steder som, sammen med hyrdene, oppdaget Guds selv-åpenbaring, som kunne vise jødene hvem deres Gud var.
 Lar vi oss utfordre til det samme? Til å la fremmede og annerledestroende lære oss noe om vår tro, om det som vi anser som vårt?
 Gud utvider grensene mellom kategorier som «oss» og «de andre» og Gud lar mennesker se glimt av sitt vesen, også i tradisjoner og religioner som er ukjente for deg og meg.
 Vismennene fulgte stjerner og drømmer. Våger vi å følge drømmene våre? Våger vi det ukjente? Det som skjer i dagens tekst er hva vi i vår tid vil kalle religionsmøter.
 Bispemøtet fattet i fjor et vedtak om slike religionsmøter, og der konkluderer de med at ”Der slike møter får finne sted, vil mange oppleve at de får et rikere liv og en dypere tro.”
 Et rikere liv og en dypere tro. Det er hva dagens tekst forteller om.
 Det var de, som ikke var jøder, men som fulgte sin egen tradisjon, som klarte å tolke Guds tegn om at en frelser var blitt født. Vismennene oppdager Jesus på andre måter enn det som forventes. Gud utvider grensene for hvem som kan kjenne Gud.
 Teksten minner oss om at vi ikke skal avskrive andre menneskers visdom og tro, selv om den kan være fremmed for oss.
 For Gud er alltid større, da og nå. Gud la en lengsel i vismennenes hjerter, og inviterte dem til å gå inn i det ukjente, og som bidro til å åpenbare Gud. Mennesker fra andre religiøse tradisjoner kan fremdeles bidra med å kaste lys over vår egen tro.
 Og hvis vi våger å se på religion som en ressurs, så kan kanskje muslimen lære meg noe om å bruke kroppen i bønn? Eller når muslimene i deres daglige bønner uttrykker at Gud er stor, så kan jeg spørre meg selv: Hvor stor er Gud for meg? Kanskje kan buddhisten lære meg om kristen meditasjon? De nyåndelige kan lære meg om kristne mystikere og livssynshumanisten lære meg om menneskeverd.
 Dagens tekst kan inspirere oss mennesker til å bevege oss mot hverandre. Og hvis vi hadde hatt benker i stedet for stoler her i Domkirken, så hadde jeg sagt at dere skulle sette dere tettere inntil hverandre. Sett deg selv i bevegelse, sånn at vi kan berøre hverandre. Hud mot hud. Og med ord hentet fra hjertet.
 Juletiden viser oss Guds bevegelse fra himmel til jord, og i åpenbaringstiden blir dette besvart ved at mennesket går Gud i møte: mennesker beveger seg fra alle verdens hjørner og til Gud.
 Gud åpenbarer seg i Jesus, men det betyr ikke at mysteriet blir løst, forklart og helt forståelig for oss på denne Kristi åpenbaringsdag. Vi søker fortsatt det hellige, det som er innpakket i nattemørke under en lysende stjerne. Og vismennenes reise blir et bilde på selve livet. Vi er alle pilegrimer på jorden. Som følger hverandre hjemover.
 Hvordan kan vi sette kursen for vår vandring i et nytt år?
 Vismennene fulgte stjernen og satte seg i bevegelse. Den som våger å la sitt hjerte beveges av Gud, vil møte alle mennesker med kjærlighet og respekt. Og sånn kan vi nå Jesus. Når vi møter hverandre med godhet, skjer samtidig et kjærlighetsmøte mellom jord og himmel.
 De vise menn søkte Jesus – vise menn og kvinner søker fremdeles Jesus!
 Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Kontakt

Oslo og nasjonalt:

KD@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 41 55 50 63

Bergen:

Marianne@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 95 80 69 20

Stavanger:

KDS@kirkeligdialogsenter.no
Tlf: 90 75 25 99

Bottom