Bergen>Nyheter >Det gudlösa folket.
Det gudlösa folket.

Det gudlösa folket.

Bokmelding Det gudlösa folket. De postkristna svenskarna och religionen. David Thurfjell, Norsteds. Stockholm 2015.

I februar 2020 deltok jeg på et seminar i Malmö der dialoginteresserte fra de nordiske folkekirkene var invitert. Hvert halvannet år inviterer vi hverandre til samtaler om dialogfaglige spørsmål. Denne gangen var det svenskene som var vertskap og vi rakk akkurat å møtes før koronaviruset blokkerte det meste denne våren. Seminaret ble ledet av Helene Egnell (Centrum för religionsdialog i Stockholm) og Henrik Frykberg (Stiftsadjunkt för integration och interreligiös dialog i Göteborgs stift).

Det gudlösa folket.

Foredrag og samtaler kretset rundt majoritetskirkenes ansvar overfor minoriteter. Malmö har dårlig rykte på grunn spenninger og vold knyttet til innvandringsrelaterte utfordringer. Imam Salahuddin Barakat fortalte om prosjektet Amanah der han sammen med rabbiner Moshe-David HaCohen arbeider med å motvirke religiøse motsetninger mellom muslimer og jøder i Malmö. Hans lakoniske oppfordring til seminardeltakerne var å bekymre oss mer for «våre egne» enn for minoritetene. Et utfordrende og godt poeng for majoritetskirker som opplever holdninger i våre menigheter preget av høyreradikale, islam- og xenofobe bevegelser i de ulike land. Hva kan årsakene til disse holdningene være og hvorfor har de fått såpass bredt fotfeste?

Et spennende element til å belyse dette viktige spørsmålet, var det David Thurfjell som leverte. Han er religionshistoriker og professor i religionsvitenskap og skrev i 2015 boken «Det gudlösa folket». Foredraget handlet om hvordan det kan ha seg at majoritetssvensken anser seg å ikke være kristen samtidig som hen er medlem i Svenska kyrkan, følger kristne tradisjoner og levemåter og er innkapslet i kristent gjennomsyret språk og tenkning. Foredraget var gnistrende godt, informativt og tankevekkende. Jeg bestilte derfor umidelbart boken som jeg har lest med stor interesse og herved vil anbefale på det varmeste.

Thurfjell bygger boken på en lang rekke samtaler som illustrerer hans ulike poeng. Men det store beholdningen i boken kommer fra hans historiske tilbakeblikk som gir solide knagger til å forstå hva som har gitt forutsetningene for dagens situasjon. I et kapittel ser han på Hur «kristen» kom att bli ett ord som gäller andra. Språket i svenske skolebøker fra 50-tallet beskriver kristendom innen bredt anlagte tema: Naturen omkring oss, trygghet, aftenbønn, hjelpsomhet, å dele med andre, å passe på alt som lever, kameratskap, respekt for gamle, takknemlighet, å tenke på andre, søndag og gudstjeneste. I dag, sier Thurfjell, «är det vel endast aftonbön och gudstjänst som med dagens språkbruk kvalificerar sig till att tillhöra kategorin kristendom..» Jeg synes observasjonen treffer godt også i en norsk kontekst.

Indrekirkelig strid mellom ulike teologiske retninger i Svenska kyrkan og utfordringene fra sekulære og lavkirkelige meningsmotstandere har etter hvert skapt avstand mellom den medelsvensson og kirken. Ordet kristen blir nå assosiert med de spesielt interesserte og fromme enten de nå tilhører lav- eller høykirkelige særgrupper. «Kristen» er en kategori som ikke lenger gjelder vanlige folk. Det er definitivt «de andre».

I egne kapitler behandler han arven fra opplysningstid og esoterisme der nyåndelighet viser seg i folks åpenhet for «at det mye mellom himmel og jord» samtidig med en vitenskapelig basert generell tenkemåte. Det er også fascinerende å lese hans gjennomgang og tolkning av faktorene som har ledet til den generelt positive holdningen til buddhisme og ditto skepsis og avstand til islam.

Det er ikke ofte en får lese en grundig gjennomgang av hvorfor kristendom og kristen forkynnelse oppleves så pinlig for mange. Skamfølelse er kompleks og jeg tror ikke Thurfjell nødvendigvis har sett alt. Men det er spennende å følge hans resonnement på hvorfor kristendom og kristne praksiser oppleves så emosjonelt vanskelig for så mange. Bare dette kapittelet gjør boken verd å lese, synes jeg. Ikke mindre opplysende og relevant er kapittelet om hvorfor islam oppleves som så mye mer voldelig og destruktiv enn andre religioner.

Rosinen i pølsa kommer i bokens siste kapittel der han litt friere enn i de andre kapitlene forsøker å sette fingeren på hvordan kristen kultur og tradisjon har avleiret seg i «svenske verdier», idealer og tankegang. I første omgang synes jeg kanskje det ble for lettvint tenkt, men jeg synes eksempler og resonnement holder seg. Hvordan kan det ha seg at vi både anser oss å ha «forstått det» og være i posisjon til å fortelle andre «hvordan ting skal være» - men samtidig er svært villige til å tilpasse oss og tone ned vår egen posisjon?

Det gudlösa folket er naturligvis mest presis på analysen av Sverige og svenske forhold i samfunn og kirkeliv. Jeg opplever likevel sterkt at David Thurfjell med denne boken gir meget gode bidrag til en dypere forståelse av vår norske virkelighet når det gjelder både kirke- og samfunnsliv.

Og det skader ikke at den er både velskrevet og morsom!

Tekst: Ivar Flaten
Publisert 30.09.2020
Les også
Lars Petter Soltvedt, amanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge,har påtatt seg å lede dialogmøtetmellom Muslimsk dialognettverk og SIAN på Drammen bibliotek mot slutten av...
Les mer
I høst skal dialogprest Nobu starte opp en spennende samtalegruppe om spiritualiteten i øst og vest. Han skal ha informasjonsmøter om denne samtalegruppen tirsdag 13. oktober...
Les mer
I februar 2020 deltok jeg på et seminar i Malmö der dialoginteresserte fra de nordiske folkekirkene var invitert. Hvert halvannet år inviterer vi hverandre til samtaler om...
Les mer
Powered by Cornerstone