Årsrapporten i sin helhet finner du her.
Under kan du lese daglig leder, Tonje Kristoffersen, sitt forord til årets rapport.
Den rehumaniserende dialogen
Tonje Kristoffersen, daglig leder ved Kirkelig dialogsenter Oslo
Dialog er en muskel som hele tiden må trenes. Trenes til å lytte og trenes til å forsøke å ta den andres perspektiv. Vi må trenes til å forsøke å gå inn i dialogen som likeverdige, men være bevisst ulike maktforhold, historier og forutsetninger.
Er det rom for dialog i en stadig mer polarisert verden, hvor det ytres bekymring for den andres verdier og menneskesyn? Hvor går grensen for når vi ikke lenger kan snakke sammen?
I 2021 fylte Emmaus, nå Kirkelig Dialogsenter Oslo, (KDO) 30 år, men på grunn av pandemien måtte jubileumsmarkeringen utsettes. Mange av tematikkene som senteret arbeidet med for 33 år siden har fått ny aktualitet i dag – både i tros- og livssynssamfunn og i storsamfunnet. Vi arrangerte tre jubileumsarrange menter i 2024, med mål om å formidle erfaring og kunnskap om tros- og livssynrelevant tematikk. Vi ønsket å tenke høyt og ha samtaler «med innestemme» om hvordan vi lever sammen i et mangfoldig og livssynsåpent samfunn; i respekt for forskjeller og felles verdier som demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, som samfunnet vårt bygger på.
Under vår første jubileumssamling, som ble avholdt i Paulus kirke, holdt Anne Hege Grung, forskingsdekan ved Det teologiske fakultet og tidligere daglig leder ved KDO, en refleksjon over dialogdefinisjonen hun laget i 2005. Denne definisjonen har på mange måter vært grunnfundamentet for KDOs arbeid:
«Dialog er et møte ansikt til ansikt mellom likeverdige parter uten skjulte hensikter. Jeg går inn i en dialog, ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandring som kan skje gjennom et møte.»
Mange har omfavnet denne definisjonen, tungt inspirert av filosofene Buber og Levinas, som på mange måter var et resultat av et kollektivt tanke- og samtale arbeid for å språkliggjøre Emmaus sin dialogpraksis. Definisjonen er mye brukt, men den har også høstet kritikk, for hva vil det si å være likeverdig og må man være åpen for forandring?
Anne Hege viste også til at definisjonen kan være med på å avdekke misbruk av dialogbegrepet eller at en dialog bryter sammen:
«Arbeidsdefinisjonen kan faktisk brukes til å kritisere noe som gir seg ut for å være en dialog, men som ikke er det, for eksempel hvis en eller flere deltakere ikke opplever likeverd, at det foreligger en skjult agenda som kommer fram i lyset på en eller annen måte, eller om noen har et prosjekt om å endre andre deltakere på en ikke-dialogisk måte.»
Gjennom refleksjonen lanserte hun begrepet moralsk skade («moral injury») som kan oppstå når en dialog bryter sammen fordi en eller flere deltakere opplever at de «får skade på sin sjel» gjennom dialogen. «Moralsk skade skjer hvis du blir presset til kompromisser du ikke står inne for, blir tatt til inntekt for noe du ikke kan stå for, eller tvunget til å si ting som ikke er i overenstemmelse med din samvittighet». Hvis dette skjer i en dialog, kan dialogen kun repareres gjennom lytting og anerkjennelse av den skaden som er påført.
Vi ser at internasjonale konflikter påvirker det norske samtaleklimaet. Vi observerer at demokratier rundt i verden er under press. Økende polarisering, ulike virkelighetsforståelser og opplevelsen av å få krenket sitt menneskeverd, styrkes gjennom både krig og ytringer. Et demokrati kan blant annet testes ved å se på hvordan det behandler sine minoriteter. Og gjennom å øve dialogmuskelen kan vi bidra til å løfte alle stemmer, slik at demokratiet er reelt.
Polarisering er ikke nødvendigvis farlig, det er dehumanisering vi skal vokte oss for. Totalitære samfunn og legitimering av vold får grobunn idet vi begynner å til legge noen mennesker mer eller mindre verdi enn andre.
I alt dette må det skapes rom for å kunne lytte til hverandre, og ingen fortellinger må skyves ut av samtalen. Begrepet «moral injury» kan bidra til å belyse hvordan den gjensidige endringen som kan oppstå i dialog ikke handler om å gå på akkord med seg selv. Det å lytte til hverandres fortellinger er en motvekt til dehumanisering. Denne refleksjonen har vært viktig i vårt dialogarbeid. Dialog kan rehumanisere.
Dialog er en muskel – la oss trene den sammen!
