Kian Remes preken i Domkirken på jubelmesse 2 påskedag 2010:
- "I den første inkarnasjon kom Gud i kjøtt og blod til vår lidende verden. I denne oppstandelsens inkarnasjon kommer Gud for å gi oss kjøtt og blod fra en ny verden - den kommende verden."
Jhs 20:11-18
11 Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine søsken og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
”Maria sto like utenfor graven og gråt.” Disiplene, de mannlige og kvinnelige, står nå midt oppe i det store nederlaget. Det guddommelige frigjøringsprosjektet endte med katastrofe. Han som reid inn til Jerusalem, han som proklamerte Messiastiden, han som ga håp om seier, om gjenopprettelsen av Davids rike - han døde. Tre av disiplene hadde for få dager siden sett ansiktet hans skinne, og hørt Guds egen røst: "Dette er min sønn, den elskede". Og nå var denne Guds sønn død - en grusom og blodig død ble hans ende. ”Maria sto like utenfor graven og gråt.”
Gråt og fortvilelse - og den stillferdige åpenbaring. Påsketid gir oss den første lukten av jord, etter en uvanlig lang og kald vinter. Og denne lukten av jord kjenner vi også når vi hører denne enkle fortellingen om oppstandelsen. Maria ser to menn og skjønner ikke hva hun ser. Og hun ser Herren - og tror han er en gartner.
En kvinne og en gartner. Vi har foran oss det største av alt, den viktigste hending gjennom tid og evighet - og vi får del i dette gjennom fortellingen om kvinnen og den misforståtte gartneren.
Vi kjenner igjen denne stillheten fra julens fortelling om Guds komme til jord, i den store fortellingen om kvinnen og hyrdene. Julen forteller om Guds omvendte ankomst til jord. Mens hele folket hadde blikket vendt oppover, i forventning om Messias som kom ovenfra – så kom Gud nedenfra, fra folkedypet, født i fattigdom. Gud delte folkets kår, de fattiges kår.
Dette inkarnasjonens mysterium blir bekreftet i fortellingen om Jesu oppstandelse, i fortellingen om kvinnen og gartneren. Oppstandelsen er dypest sett inkarnasjon i en ny dimensjon. I den første inkarnasjon kom Gud i kjøtt og blod til vår lidende verden. I denne oppstandelsens inkarnasjon kommer Gud for å gi oss kjøtt og blod fra en ny verden - den kommende verden. I julen ikler han seg vår skrøpelige menneskelige skikkelse. I påsken ikler han oss den nye himmelske skikkelse. Han har beseiret døden og gjort Guds rike levende blant oss.
Hvordan hadde vi stått oss overfor vår Skaper uten Jesu lidelse og død for våre synder, uten Langfredag? Uten dette korset finnes det ingen vei til Gud, ingen forsoning, ingen rettferdighet. Vi kan søke i gode gjerninger og et rimelig anstendig og pyntelig liv - men Guds rettferdighet finner vi ikke.
La oss høre hvordan Martin Luther i sin påske-dagspreken i 1525 uttrykte dette:
"Om han gjør og utretter hva det enn skal være, om han er tjuefire ganger jomfru, så vil det ikke være vår, men djevelens rettferdighet. Den er nok en pryd i verdens øyne, men ... overfor Gud gjelder den ikke."
Korset uten oppstandelse ville i beste fall betydd at lidelsen ville ta slutt, at den enkeltes død ville være siste stopp. Fortapelsen forgår på korset.
Det er jo stort. Men Oppstandelsen er noe mye større. Oppstandelsen er gjenreisningen av liv, av evigheten. Oppstandelsen er det guddommelige livets endelige og evige seier. Ja, her er det i sannhet grunn til jubel!
Denne fortelling sprenger alle tenkelige grenser. Vi feirer den ytterste umulighet. All menneskelig erfaring starter med livet og ender med døden. Gud går motsatt vei – han går fra døden og til livet og tar oss med på ferden. Langfredag og påskemorgen sammen gir oss alle både forsoning - og liv i den kommende verden. For alle, uten unntak. Når Gud er raus, må vi slutte med å være smålige: Dette er for alle, uten unntak! Gud blir alt i alle, som Paulus sier. Her sprenges synden og døden i stykker, livet gis oss på tvers av tid og rom i dåpens vann og nattverdens brød og vin. Ja, her er det i sannhet grunn til jubel...
La oss fortsette litt med Luthers påskepreken:
"I Kristus er skjult en livskraft som fortærer døden ... Først spilte døden øynene vidt opp og ville sluke ham. Men idet den nå mener å ha seiret, - kommer Kristus ut! Hvor er nå døden? Hvor er nå skylden? Hvor er nå Pilatus? Her står oppstandelsen!"
For et budskap vi er satt til å forkynne! Det finnes ingenting større! Og så roter vi det stadig til. Noen tror de gjør Gud selv en tjeneste ved å forsvare apartheid og undertrykkelse i Midtøsten, som om evangeliet handler om militær makt. Noen tror de gjør Gud en tjeneste ved å holde homofile inne i skapet og ute av ekteskapet. Og noen av oss tror vel av og til at Guds rike er en slags stjernevariant av sosialdemokratiet …
Nei, vi roter det til, alle sammen! Her står oppstandelsen – intet mindre! Vi står i forsoningens tjeneste. Vi har langt viktigere ting å holde på med enn uendelige små debatter om seksualmoral. Vi skal nemlig forkynne Oppstandelsen. Vi skal forkynne et gledesbudskap for fattige. Vi skal sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Påsken er beretningen om lidelse -- og seier, om gråt -- og jubel. Så lenge vi er på jord lever vi i dette spennet. Sorg, lidelse og nederlag innhenter oss alle. Det er 30 år siden Kielland-katastrofen, det er snart 20 år siden Scandinavian Star, og vi minnes sterkt om våre tap. Mange sliter med en urettferdig stor andel av tap og lidelse. Mange er ofre for egne valg - og mange er ofre for andres valg. Mange rammes midt i livet, - alle rammes på slutten av livet.
Disiplene levde i dette spennet: Jubel og glede over Jesu mange underfulle gjerninger -- og motstand fra maktens menn. Peters jubel og fryd på forklarelsens fjell -- og gangen ned fra fjellet, mot svik og fornektelse. Oppstandelse, pinsejubel -- og samtidig forfølgelse, nederlag.
I dette spennet kommer Gud til oss, er hos oss. Gud ligner på en gartner. Han spenner himmelen over våre liv mens vi ennå kjenner lukten av jord. Det finnes en tid og et rom som allerede er blant oss, hvor all lidelse, sorg og død er ferdig, tilbakelagt. Her står oppstandelsen! Dette skal vi ufortjent ta imot, rundt Herrens bord.
I sannhet: Her er grunn til jubel...
Ære være Gud, vår Far og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
