Onsdag 14. mars lanserte Kirkelig Dialogsenter Oslo et nytt kurs om rasisme rettet mot ansatte og frivillige i kirken. Under arrangementet «Hvordan snakke om rasisme i kirken?» fikk de oppmøtte høre foredrag om blant annet hverdagsrasisme, woke-debatt og minoritetsstress fra tre spennende fagpersoner.
Kirkelig Dialogsenter Oslo holdt også en mini-workshop der deltakerne fikk en forsmak på hvordan kurset kan se ut. Her skulle de jobbe med en case, der de skulle ta stilling til hvordan de selv ville ha reagert i en situasjon der de var vitne til et potensielt rasistisk utsagn. Målet med kurset er å bidra til økt refleksjon og bevisstgjøring av ubevisste og bevisste holdninger og fordommer, og at kurset kan gi verktøy til hvordan menigheter kan ta tak i krevende utsagn og kategoriseringer.
Må øke bevissthet om rasisme
Cora Alexa Døving var første taler ut. Døving jobber til daglig som forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) der hun blant annet forsker på storsamfunnets holdninger til ulike minoriteter, konsekvenser av slike holdninger og erfaringer i levd liv som minoritet.
Døvings hovedtema var fenomenet hverdagsrasisme, som hun har arbeidet med blant annet gjennom prosjektet «U/Synlig - hverdagsrasisme i Norge». Hverdagsrasismen tar ikke bare form gjennom fysisk trakassering, skjellsord og åpenlys diskriminering. Den kan komme til syne gjennom forhåndsdømming av minoriteter, latterliggjøring og mistenkliggjøring, eller i opplevelsen av å utdefineres som en del av majoriteten, for eksempel som nordmann.
- Hverdagsrasismen utspiller seg i gråsonene rundt det som ville blitt dømt i en rettssal. Jeg tror at kurs som disse er en måte å faktisk angripe disse problemene, sa Døving.
- Ved å øke majoritetsbevisstheten vil vi kanskje også få en større forståelse for hvor grensene går. Det kreves et større tankearbeid for å få bukt med hverdagsrasisme. Du får ikke 40.000 mennesker ut på torget i demonstrasjonstog fordi noen har spurt: «Hvor kommer du fra?». Det er når flere arbeidssteder begynner å søke kunnskap at noe faktisk kan endre seg.
Hvem har definisjonsmakt?
Andre forelesning ble holdt av Lisa Eshoel Knudsen, samfunnsdebattant, forfatter og nestleder i Minotenk, en politisk uavhengig tankesmie som jobber med minoritetspolitiske temaer og problemstillinger.
- I tiden etter Black Lives Matter blir rasisme faktisk snakket om i mange kanaler. Men man ser også ganske raskt tendenser til en motreaksjon, sa Knudsen og siktet til kritikken mot den såkalte «woke»-bevegelsen.
- Når man ser tilbake på det, er dette naturlig. Ved å snakke om rasisme har vi nå åpnet et rom der definisjonsmakt gis til de som faktisk opplever rasisme. Jeg tror veldig mange kjente på at den definisjonsmakten de var vant til å ha glapp litt. For nå er det noen andre som krever plass, krever å bli hørt og krever makt over definisjonene. Dette er et tydelig skille.
Begrepet «woke» har blitt forsøkt definert av flere, men Knudsen forsøkte å konkretisere det på denne måten: Det å være «woke» betyr å være aktivt bevisst på viktige sosiale, faktiske forhold og spesielt når det kommer til rasisme og urettferdighet. Hun mener debatten rundt «woke» i stor grad er knyttet til debatten rundt kanselleringskultur, men skulle ønske at samtalen dreide seg mindre om frykten for å trå feil og mer om konsekvensene av rasisme som ikke kanselleres, når den egentlig burde bli slått ned på.
- Jeg tror vi lærer mye om fenomenet ved å lytte til de som har erfaringer med rasisme, konkluderte hun.
- Det er interessant at «woke»-bevegelsen i dag mottar så mye kritikk, for når vi snakker om historien etterlyser vi hele tiden mer årvåkenhet, med «woke», kommenterte Døving etter Knudsens foredrag.
- For eksempel skulle vi ønske at Aftenposten i mye større grad var kritisk til hvilke stemmer de slapp til i Norge på 1930-tallet, fordi de ble et talerør for nazister. I ettertid sier vi at disse stemmene burde bli kansellert. Men i den woke-debatten vi ser nå, er det overhode ingen referanser til historier om historiske stemmer vi skulle ønske at vi hadde kansellert, la hun til.
Kirken har en vei å gå
- Vi mennesker er jo flokkdyr, vi er avhengige av å høre til, sa psykologspesialist Winnie Nyheim-Jomisko i åpningen av sitt foredrag.
- Og minoritetsstress er nettopp en følelse av å ikke høre til.
Nyheim-Jomisko, som har fordypet seg i rasismerelaterte traumer, interseksjonalitet og mangfoldskompetanse, holdt foredrag fenomenet minoritetsstress. Hun beskrev dette som en frykt for å ikke høre til og for bli ekskludert.
- Minoritetsstress er ikke avgrenset til én situasjon, men noe man møter overalt. Det skaper et vedvarende stress. Og mennesker er skapt for å tåle stress, men vi er skapt for å tåle det midlertidig, ikke hele tiden.
Minoritetsstress har grunnlag i de ulike negative konsekvensene en kan oppleve som et resultat av å være en minoritet. Det kan være å bli utsatt stressfulle hendelser knyttet til minoritetsidentitet, å være i konstant beredskap for nye belastende hendelser eller å skjule eller dempe egen identitet noe som igjen fører til internalisering av fordommer og holdninger, forklarte hun. Dette kan også resultere i en rekke sykdommer og lidelser, blant annet posttraumatisk stress lidelse og depresjon.
- Kirken har en vei å gå når det handler om hvordan den forholder seg til rasisme og hvordan man forholder seg til dette. Man kan se på mangfold som en styrke. Det er viktig med gode systemer for hvordan å si ifra om rasisme, men det er minst like viktig å jobbe med dette lokalt, slik at flere vil oppsøke og føle seg hjemme i kirken.
Klikk her for å lese mer om kurset Hverdagsrasisme: Hva kan vi gjøre?
Ta kontakt med oss på kd@kirkeligdialogsenter.no for å bestille et gratis kurs eller om du har spørsmål om kurspakken
