Kirkelig dialogsenter Oslo har hatt en travel vår. I denne artikkelserien, deler vi noen av høydepunktene fra halvåret som har gått.
Det første «Faste og fellesskap»-arrangementet ble avholdt i 2025. Dette er et åpent arrangement, med gratis iftarmåltid, om kristne og muslimske fastetradisjoner og praksiser, vi avholder i samarbeid med Nordre Aker prosti, organisasjonen Felleskap og respekt og Deichman Torshov.
I år, som i fjor, ble fasten brutt i lokalene til Deichman Torshov. Og denne gangen ble dialogpilot og bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet, Tamina Sheriffdeen Rauf, og biskop emerita Kari Veiteberg utfordret til å fortelle om sitt eget forhold til faste og hva fasten betyr for dem.
Tamina Sheriffdeen Rauf deltok på kveldens program.Foto: Kirkelig dialogsenter Oslo
– Vi er likere enn det verden tillater oss å minnes
– For meg er ramadan og fasten en inspirasjon til å bidra til å gjøre verden til et bedre sted, til at vi mennesker skal bli en bedre versjon av den vi er, sa Tamara Sheriffdeen Rauf fra scenen under sin refleksjon over muslimsk faste.
De siste årene har den kristne og muslimske fasten falt på samme tid. For Tamina gir dette en opplevelse av et fellesskap på tvers av tro og trospraksis.
– Jeg mener at kristne og muslimer er likere hverandre enn det verden tillater oss å minnes. Vi faster og tror på ulikt vis, men det er noe veldig vakkert i det at man, uansett hvor man er i sin spirituelle reise, forsøker å pushe seg selv til å bli litt bedre. Og det føler jeg er kanskje kjernen i begge de fasteritualene og i de periodene som vi er i.
Tamina fortalte også om reiser til foreldrenes hjemland, Sri Lanka, der bedehus står på rekke og rad i gatene.
– Hindutempler, buddhistiske templer, kirker og moskeer, står som perler på en snor. Og du hører bjellene fra templene, og de store klokkene fra kirkene, og bønneropene på arabisk fra moskeene, i en fantastisk harmoni.
– Kan misunne det regelbundne
– Liturgien i fasten har ingen englesang, den har kyrie, som betyr ha miskunn med oss, hør våre rop, sa Kari under sin refleksjon.
– Helt siden jeg ble prest har jeg stadig forsøkt å finne ut hva verdens rop er i dag, hvor ropene kommer fra og hva disse ropene gjør med meg, min faste og mitt liv.
Kari løftet fram et utdrag fra Jesaia: «Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker» (Jes 58,6).
– Denne teksten er en grunntekst, som handler om at faste også nettopp dreier seg om å kjempe for fred og rettferdighet. Og da er det nesten umulig å si at fasten ikke er viktig for mitt liv.
Kari tok Taminas historier om den muslimske fastens mange praksiser som en slags utfordring. Trenger kanskje den kristne fasten også flere ritualer?
– Jeg har deltatt i forskjellige fastepraksiser. Da jeg jobbet i Emmaus (senere Kirkelig dialogsenter Oslo) i Paulus kirke, laget vi gudstjenester hvor vi en dag bare skulle smake, en annen bare skulle se og en tredje ikke skulle bruke ord. Det skulle skjerpe sansene. Jeg tenker på fastepraksis som en øvelse i å forsterke og skjerpe sanser, kanskje lytte ekstra til nettopp til verdens rop. Men for mange kristne i dag, er praksiser ofte veldig opptil en selv. Derfor kan jeg noen ganger misunne det regelbundne i Islam.
Kari hadde tatt med seg en primstav som bilde på en utfordring, både til henne selv og til andre kristne.
– Fra Kristenretten ble vedtatt på Moster for rundt tusen år siden helt fram til slutten av 1500-tallet så regulerte denne kalenderen folket her i landet. Noen steder så langt som fram som til 1800-tallet. Sommersiden og vintersiden på primstaven viste når du skulle bære høyet i hus, når du skulle slakte sau, men også når du skulle faste. Så da spør jeg: Er tiden inne for å innføre en sånn stav igjen? sa Kari, til et lattermildt publikum.
Lilla bøsser og årlige almisser
Før Kari og Tamina inntok scenen igjen for en samtale moderert av Kirkelig dialogsenter Oslos daglige leder, Tonje Kristoffersen, fikk publikum mulighet til å bidra til en ordsky. Ved å sende inn noen stikkord om hva faste betyr for dem personlig, dukket det underveis opp ord på en skjerm bak Veiteberg og Rauf, som også ble brukt inn i samtalen. Medmenneskelighet gikk igjen blant mange av de innsendte stikkordene. Kari fortalte at Fasteaksjonen, Kirkens Nødhjelps årlige, nasjonale innsamlingsaksjon i fastetiden, sto igjen som et tydelig minne fra oppveksten.
– En del av det å være luthersk kristen, er å være drevet av tro og ikke gjerninger. Det kan også ha sin slagside. Vi kan bli tekstfokuserte og nettopp lese tekster om medmenneskelighet veldig konkret i denne måneden. Det blir feil å si at jeg plutselig blir veldig medmenneskelig under fasten. Det er noe som alltid driver meg. Likevel tror jeg det er kjempeviktig å få en mulighet, nettopp i denne perioden, fra askeonsdag til å minnes at vi er en global kirke. Nå går vi inn i en tid der vi bærer tyngden, smerten og sorgen, og går inn i verdenslidelsen, sa Kari.
Helt siden hun var liten har Tamina fått høre at en av de viktigste begrunnelsene for å faste er for å kjenne på hvordan hverdagen er for dem som har mindre enn henne selv.
– Det har aldri føltes så kurrant som akkurat nå, når vi ser så mye krig og lidelse i verden. En viktig del av Islam, som er spesielt tydelig under ramadan, er almissen, det å gi til veldedighet, som er en av islams fem søyler. Ofte er det økonomiske bidrag og jeg vet akkurat hva jeg skal gi hvert år. Det er 2,5 prosent av det jeg har igjen etter at jeg har betalt det jeg må betale. Dette er en del av mitt årsregnskap og gjerne noe man gir under ramadan. Man donerer gjerne til aktører eller prosjekter man selv velger.
Trenger den kristne fasten flere regler?
Allerede i år vet Tamina, pluss minus én dag, når hun skal faste neste år. For muslimer er fasten et kollektivt rituale alle deltar i, med unntak av enkelte grupper som for eksempel barn, syke, eldre og gravide. Er muslimer strengere enn kristne, når det kommer til fasten? spurte Tamina.
– Hvis du kan si at det å inkludere hele husholdet, og være konsekvent, er en strengere form for faste, så er den muslimske fasten kanskje strengere enn den kristne, sa Kari.
– De fleste av oss kristne gjør noe sammen før og i julen, men jeg kan ikke si at vi gjør noe felles under fasten. Vi er kanskje gode til å feste men dårlige til å faste? sa hun og lo.
På spørsmålet om fasten bringer de fastende nærmere Gud, var Kari og Tamina enige om at den potensielt kan gjøre dette.
Kari Veiteberg (t.v) og Tamina Sheriffdeen Rauf i samtale.Foto: Kirkelig dialogsenter Oslo
– Fasten er en tid der man gir avkall på noe. Da er det også lettere å komme nærmere noe annet, sa Tamina.
– Men jeg har flere venner som solidaritetsfaster fordi de synes det er et spennende konsept. De er ikke troende, men sier at de kjenner på en ro, at de blir mer kjent med seg selv. Du blir litt mer introspektiv. Det er også det som må til som troende, for å komme nærmere Gud. Hva enn man måtte legge i det.
– I min tradisjon er gud et ansikt som viser seg i den som lider, i den fattige eller i ropet om hjelp, sa Kari.
– De fleste av oss er omgitt av ganske mange lyder og inntrykk, så det å bevisst velge å lytte seg inn på dette, tenker jeg er en viktig ting ved fasten. Det å gi oppmerksomhet til ropet, å skjerpe sansene, da tror jeg praktisk talt at jeg møter Gud.
De to var også enige i at faste kan være et bidrag til å bygge bro mellom ulike religioner. Tamina understreket at både kristne og muslimer deler en tanke om at det eksisterer noe større. Det tror hun i seg selv legger til rette for brobygging.
– Jeg mener veldig mange store verdensproblemer kunne ha blitt løst over et godt måltid. Kari og jeg sitter her med to ulike oppvekster og tradisjoner, men kan likevel ha en stor forståelse for hverandre og det vi går igjennom.
– Det er å få ta del i hverandres måltid, det tror jeg er noe av det fineste jeg har fått lov til, istemte Kari.
Sanger, pianist og komponist Solveig Molland ble i 2015 tildelt Oslo Bys Kunstnerpris og er kjent for å skape særegne musikalske møter mellom ulike religiøse og kulturelle uttrykk, så vel som en rekke ulike språk. Under arrangementet fremførte hun blant annet «Hellige stien» og «Sang om fred», begge hentet fra albumet «Håpets kappe». Albumet henter fram ulike fredsbudskap om å ta vare på skaperverket fra hellige skrifter. Her finner vi blant annet tre komposisjoner inspirert av jødenes synagoge, muslimenes moské og den kristne kirken.Foto: Kirkelig dialogsenter Oslo
