Jeg har som dialogprest hatt stor glede av å samarbeide med muslimer og mange andre fra ulike tros- og livssyn. Jeg kjenner også islam godt gjennom mitt Palestina-engasjement gjennom flere tiår. Hege Storhaugs beskrivelse av muslimer er etter min vurdering gjennomgående falsk, urettferdig og stigmatiserende.

Mitt perspektiv er at mangfoldsamfunnet er et faktum. Enten arbeider vi sammen i gjensidig respekt og dialog for å skape et godt mangfoldsamfunn, eller så arbeider vi for et dårlig mangfoldsamfunn. Hege Storhaug arbeider for et dårlig samfunn, med sterke innskrenkninger av borgernes demokratiske rettigheter.  

Kampanje mot islam

Etter debatten på Kåkå 13 februar har Hege Storhaug fortsatt sin kampanje mot islam. I Aftenbladets papiravis 19. februar (en artikkel fra Aftenposten) foreslår Storhaug bl.a. følgende tiltak:

• Hun vil stryke såkalte hatvers i Koranens norske oversettelse: «Kirken og biskopen sammen med imamene kan finne ut hva de skal stryke», og bare denne redigerte versjonen kan brukes i moskeer.  
• Staten skal styre innholdet i muslimske menigheter.  
• Enkelte moskeer skal stenges, ingen nye bygges: «Første steget er en full ideologisk kartlegging av hvilken islam som er på innsiden», og hun mener at Stortinget må regulere praktiseringen av islam. I hennes siste bok det ingen norske sunni- eller sjia-moskeer som passerer nåløyet for hennes «kartlegging».  
• Forby hijab fra barnehage til universitet: Kristne og jødiske klessymboler skal ikke underlegges begrensninger – kun muslimske.  
• Gjerder og militære ved Europas grenser, – bare et fåtall asylanter med vestlige holdninger slippes inn: Hun vil etablere asylsentre i nærområdene, der søknadene skal siles. FNs flyktningkonvensjon skal skrotes.

Hver gang en moskéleder eller representant for organisert islam sier eller gjør noe bra, avskriver hun dette som «pluss-ord», altså falske løgner.  

Menneskerettighetene

Hege Storhaugs tenketank, Human Rights Service, påberoper seg menneskerettighetene – samtidig som hun gjør seg til talsperson for en kraftig innskrenking av de samme rettighetene.

Ifølge Hege Storhaugs bok «Islam – den ellevte landeplage» er den norske verdikampen en «krig» mellom frihetsverdiene og barbariet, der moskeene representerer barbariet. Dialog og toleranse egner seg ikke i denne «krigen». Ikke én muslimsk leder får godkjent-karakter i boka. Alle er ekstremister. Her snakker vi om alle moskeene hun omtaler i boka – og en rekke representanter for Islamsk Råd, Antirasistisk senter, osv. Sterke enkeltpersoner som Faten al-Husseini, Yousef Assidiq, Mehtab Afsar – ingen holder mål. Og hver gang en moskéleder eller representant for organisert islam sier eller gjør noe bra, avskriver hun dette som «pluss-ord», altså falske løgner.

Dette er ekstremt.

126 av verdens mest framtredende islamske lærde har tatt et sterkt teologisk og ideologisk oppgjør med IS gjennom dokumentet «Letter to Al-Baghdadi».

Islamsk Råd i Norge og Mellomkirkelig Råd har sammen utgitt tre viktige erklæringer: mot ekstremisme, for retten til å konvertere og mot vold i nære relasjoner. Muslimer over hele landet har demonstrert mot ekstremisme og terror, og tok initiativet til en menneskelig ring rundt synagogen i Oslo.

Ingenting av dette gjør inntrykk på Hege Storhaug.

Dette hate­t minner sterkt om jøde­hatet i  Europa og Norge før krigen.   

Jødedom og islam

Hun skriver: «Politikerne (skulle) aldri skulle latt totalitær islam få lov til å organiseres i moskeer.» Hvis vi tar et tilbakeblikk til 1930-tallet og bytter ut «islam» med «jødedom», og «moskeer» med «synagoger» – da tror jeg de fleste hører at dette er ekstremt. I debatten på Kåkå avviste hun dette ved å påpeke at totalitær jødedom ikke fantes. Det er jeg helt enig med henne i. Men antisemitter påsto at jødedommen sto bak en verdensomspennende totalitær ideologi. Hege Storhaug påstår i dag at organisert islam gjør det samme. Parallellen er derfor slående.

En av de store utfordringene i det norske samfunnet er framveksten av muslimhat. Dette hatet minner sterkt om jødehatet i Europa og Norge før krigen, og bør derfor skape bekymring hos alle demokrater og humanister.

Religionskritikk hører hjemme i et åpent og demokratisk samfunn. Norske muslimer har grunnleggende sett samme utfordring som norske kristne og jøder: Vi har hellige bøker som ble til i en annen tid, og som formulerer regler, lover og beskrivelser som må kritiseres og nytolkes. Men religionskritikken må bygge på gjensidig toleranse, aksept og respekt. Og kritikken må være tydelig fundert på menneskerettighetene, inkludert ytrings- og religionsfriheten. Hege Storhaug vil forsvare demokratiet og menneskerettighetene – ved å innskrenke dem.

I motsetning til henne vil jeg understreke at til Norges seder i dag hører ytringsfrihet og likestilling hjemme, til like med ytrings-, religions- og organisasjonsfrihet.   

Uår i folket…

«Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader.»

Jeg slutter meg til kongens utsagn fra 1200-tallet i «Kongespeilet». Hege Storhaug avslutter boka si med dette sitatet. I motsetning til henne vil jeg understreke at til Norges seder i dag hører ytringsfrihet og likestilling hjemme, til like med ytrings-, religions- og organisasjonsfrihet. Det gjør også internasjonal solidaritet, humanitet og asylrett. Hege Storhaugs utfall mot mange av våre landsmenn med muslimsk tro – og særlig hennes saudi-inspirerte ideer og forslag om krenkelse av religionsfriheten – det gir uår i folket.