Hva er zazen? I Vesten presenteres dette gjerne som «zen-meditasjon.» Zazen praktiseres i zen-buddhismen, en av de viktigste retningene innen japansk buddhisme. Her betoner man sterkt målet om å oppnå en umiddelbar og intuitiv erfaring av den sanne virkelighet i tilværelsen. Dette oppnås fremfor alt ved å sitte stille, «zazen.» Slik kan man nå «satori,» opplysningen.
Zen-buddhismen har påvirket ikke bare kunst og kultur i Japan, men også japansk mentalitet i høyeste grad. Den kom til Japan fra Kina på 1100-tallet, og ble svært populær blant samuraiene (japanske krigsfolk). Samtidig som opplysningen kan nås ved «zazen,» vil zen-buddhismen også mene at den kan nås på andre måter. Som eksempel kan her nevnes: Te-seremoni, blomsterarrangement og malerkunst, hagekunst, matlaging og kampkunster. Zen handler dermed egentlig ikke bare om zazen men også om hele livet, med full konsentrasjon om her og nå. Personlig har jeg tatt mye kontakt med zen-buddhismen, spesielt fordi min beste venn fra videregående skole var en zen-buddhist og nå arbeider som en zen-prest i Japan. I tillegg har jeg sett økende interesse for zazen og zen-buddhismen i Vesten.
De siste årene har østlige meditasjoner som yoga og mindfulness blitt populære i Vesten. Men jeg foretrekker ikke å bruke utrykket «meditasjon» for zazen. Det opprinnelige latinske ord for meditasjon er «meditatio». Dette ordet sikter til det å reflektere over eller å grunne på. Det betyr at man må fokusere på noe under meditasjon. Zazen vil derimot egentlig ikke ha noe festepunkt når man uttømmer seg for å oppnå opplysningen. Dette henger også sammen med deres syn på det upersonlige gudsbildet. Det guddommelige ansees ikke som en personlig Gud i zen-buddhismen.
Å sitte stille heter altså «zazen» i japansk zen-buddhismen. Zazen-praksis er viktig i denne retningen. Men hvordan kan man praktisere zazen? For noen år siden viste en zenmester i Kyoto meg hvordan man kan gjøre det. Vanligvis praktiserer man zazen som en del av en gruppe. Dette foregår gjerne i en zazenhall i templer og klostre. Man sitter på en pute som kalles en zafu. Denne puten er vanligvis plassert på toppen av en lav flat matte som kalles en zabuton.
Det er meget viktig å sitte riktig under zazen. Slik kan du puste ut og inn på en naturlig måte. Målet er først og fremst å etablere en langsom, sterk og naturlig rytme, basert på en myk, lang og dyp pusting ut. Man sitter med foldede ben og hender, og holder ryggen rett. Dette kalles «lotus» eller «halv lotus». I mange praksiser puster utøveren fra tyngdepunktet i magen. Øynene er halvt lukket, det vil si verken helt åpne eller lukkede.
Under zazen skal man la bildene, tankene, de mentale figurer som dukker opp fra det ubevisste, komme, uten å kjempe mot dem, uten å gripe dem. Man skal ikke bry seg om dem i det hele tatt, men heller vente til de forsvinner. Og man får til slutt en dyp frihet fra forstyrrende tanker og bilder. Denne sinnstilstand fremkommer naturlig fra en dyp konsentrasjon på holdning og pust.
Hva er så forholdet mellom mindfulness og zazen? Disse uttrykkene blandes ofte i norsk sammenheng. Mindfulness kan forstås som «oppmerksomt nærvær». Det er en praksis som har blitt svært populær i Vesten. Mindfulness-meditasjon ble særlig introdusert av den amerikanske forskeren Jon Kabat-Zinn på 1970-tallet. I de senere år har mindfulness-meditasjon vært gjenstand for kontrollert klinisk forskning. Forskningen antyder at praksisen kan ha gunstige effekter, inkludert stressreduksjon, avslapping og forbedringer av livskvaliteten. Det synes imidlertid som at praksisen ikke hjelper til med å forebygge eller kurere sykdom.
Mens mindfulness har sine egentlige røtter i buddhismen, er selve programmet sekulært og ikke-religiøst. Hensikten med mindfulness er å anvende meditasjonseffekten på ulike samfunnsområder. Spesielt forsøker man å anvende praksisen på en fordelaktig måte innen medisin, psykologi, næringsliv, sport, utdanning, velferd, etc. Hovedmålet er å redusere stress og økende konsentrasjon.
Mindfulness utføres altså med et siktemål, en hensikt. Slik er det ikke med zazen; selve det å gjøre zazen er hensikten i seg selv. Zazen er veldig enkelt å praktisere, men likevel svært vanskelig å forstå. Innsats og utholdenhet er nødvendig. Hvis din holdning, din pust og din sinnstilstand er i harmoni ved å bare sitte, uten å se etter noe mål eller noen personlig vinning, vil du virkelig forstå hva zen betyr for deg.
Noen berømte zen-mestre i Japan har stilt seg temmelig kritiske til mindfulness som er sterkt påvirket av vestlige selvrealiseringsidealer. Mindfulness benytter meditasjonseffekten på en slik måte at folk flest skal ha det godt med indre harmoni og god helse. Derimot fornekter zen-buddhismen selvrealisering radikalt, fordi den er siktet mot selvfornektelse for å være i stand til å konsentrere seg om livet her og nå, på tross av sykdom, lidelse og død.
Hvordan kan man så vurdere zazen fra et kristent standpunkt og i et kristent perspektiv? Protestantismen har tradisjonelt sett lagt stor vekt på den andre artikkelen i trosbekjennelsen, det vil si troen på Jesus Kristus og forsoningen. Den har imidlertid hatt et svakere syn for den første artikkelen i trosbekjennelsen, som dreier seg om Gud Fader og skapelsen. Dette førte ofte til at protestantisk misjon var opptatt av å omvende ikke-kristne til kristendommen, men uten å ta nok hensyn til misjonslandenes kulturelle og religiøse kontekst. Tradisjonelt har dermed protestantiske misjonærer ofte vært kritiske til dialog med andre religioner.
Her stiller det seg annerledes med Den katolske kirke. Der har man hatt et større fokus på skapelsesteologi, særlig etter Det andre vatikankonsil (1961-1965). Dermed har Den katolske kirke også vært mer aktiv i religionsdialog. I Japan har således katolske misjonærer ivret for å forstå zen-buddhismen.
Her kan jeg for eksempel nevne jesuittpresten Hugo Enomiya-Lasalle (1898-1990). Han reiste ut som misjonær til Japan og virket halve livet der. I 1945 erfarte han atombombingen av Hiroshima, der han var prest. Han ble alvorlig skadet, og led av følgene av radioaktiviteten resten av livet. Etter den andre verdenskrig fikk han stadig større interesse for zen-buddhismen. Han ønskte å forstå og analysere den innenfra i forbindelse med evangelisering for japanere. Han fikk således en nær kontakt med Sanbo-kyoudan, en aktiv lekmannsbevegelse innen japansk zen-buddhisme.
Etter å ha erfart zazen selv, innså han at zazen har noe til felles med kristne bønnetradisjoner. Han opplevde at zazen kunne bli en effektiv metode for oppnå indre stillhet, for moderne mennesker. Men ikke bare det: Selvovergivelsen i zazen kunne også hjelpe mennesker å oppleve og å ta imot Guds nåde i troen. For jesuittpresten Enomiya-Lasalle ble zazen-praksis dermed ikke et uttrykk for religionsblanding. Han utelot derimot buddhistisk lærdom og praksis som kommer i strid med klassisk kristen teologi.
Praktisering av zazen ble således en metode som kunne rense sinnet fra alle kretsende tanker rundt en selv. I stedet kunne man oppnå en stillhet frigjort fra vår egen stemme, fra våre egne tanker, fra vår egen eksistens. Slik ledes man til å dø fra det egoistiske jeget. Lassalle samlet mange katolske prester, munker og nonner rundt seg som studenter. Etter 1968 brukte Enomiya-Lassalle mye av sin tid på å gi mange kristne i Europa åndelig veiledning i zen, og han oppmuntret dem til å praktisere zazen.
Som vi så, har også zazen en del til felles med kristne bønnetradisjoner. Dette gjelder særlig den såkalte mystikken, for eksempel i karmelittisk tradisjon. Sentrale representanter for denne tradisjonen er Hellige Teresa av Avila og Hellige Johannes av korset. Dette er en tradisjon som også vektlegger meditasjon og kontemplasjon. Meditasjon forstås her som en indre betraktning der man bruker bilder og vers for å få kontakt med Gud. Forskjellen på meditasjon og kontemplasjon er at meditasjon må fokusere på noe. Meditasjon kan defineres som en åndelig øvelse med aktiv bruk av objekter som bilder, bibelvers, kors, etc.
I kontemplasjon har man derimot ikke et spesielt fokus. Derimot fornemmer man Guds kjærlige nærvær i en dyp stillhet. I stillheten skal man ikke plages av mange kretsende tanker i hodet. Målet er derimot å fylles av Guds ubeskrivelige kjærlighet og å møte en personlig Gud i stillhet. Kristen mystikere har ofte sagt at Guds grenseløse kjærlighet ikke kan uttrykkes med menneskelige ord, selv om man kan erfare den.
Personlig mener jeg at kristne kan lære noen fra zen-buddhismen for å ha et rikere bønneliv med Gud. Zazen kan fungere som et meget effektivt middel til stillhet før vår omgang med Gud gjennom bønn og åndelig lesning. Zazen kan hjelpe oss til å få dyp ro i kroppen, og til å konsentrere oss om å be til Gud. Jeg har ofte lagt merke til at protestantisk bønn er preget av rasjonalitet og tanker. Zazen kan minne oss om kroppens viktige plass i tilbedelse av Gud. Den katolske kirke i Japan anbefaler kristne til zazen-praksis som en nyttig metode til indre ro og fred, selv om det ikke fører til kontemplasjon.
Samtidig mener jeg at zazen bør praktiseres av de kristne med en viss forsiktighet. Zazen-praksis trenger å ha sin riktige plass i forhold til kristendommens lære. Dette gjelder særlig læren om treenigheten, det at Gud er Fader, Sønn og Ånd. Dette er en tro som ikke deles av zen-buddhismen. Kirken tror på sin side ikke på Gud som en indre kraft eller indre energi, men på en Gud som er både personlig og treenig. Vi beholder vår frie vilje og vår selvstendighet i møte med en personlig Gud. Og denne Gud kan kommunisere med oss gjennom ordet og bønnen.
Forholdet mellom Gud og mennesket i kristendommen har blitt sammenlignet med olje og vann på en flaske. Vi kan bli ett med Gud i troen i Jesus Kristus. Gud og mennesket forenes i Åndens kjærlighet, selv om de er to helt forskjellige vesener. Kristendommens Gud er et gjensidig kjærlighetsfellesskap av Faderen, Sønnen og Ånden. Mennesker inviteres til dette fellesskapet. Men de beholder sin unike identitet og blir ett både med Gud og hele skaperverket i gjensidig kjærlighet.
I kontemplasjon møter vi en personlig Gud som ønsker å bli ett med oss ved tro. Derimot møter vi altså ikke en personlig Gud i buddhistisk sammenheng. Her forsvinner vår «jeg» ved nirvana. Det dreier seg om å finne seg selv i en større sammenheng i universet. Jeget er det største problemet i buddhismen. Så lenge vi har jeget, vil vi klynge oss til det som jeget er dradd mot. Ved «satori», opplysning, erkjenner man at man er intet, for alt er i stadig forandring. «Satori» handler således ikke om å bli fylt av kjærlighet – som i kristen kontemplasjon – men derimot om å tømme seg ut.
