Først publisert i Nytt Norsk Kirkeblad 4 - 2020.
Jeg er så heldig å disponere slektsgårdens seter i Trollheimen. Ei lafta stue fra rundt 1850 ved en bekk i ei frodig bjørkeskogsli 850 meter over havet. Her er lufta så ren og vannet så friskt at EU bruker det som standard for sine kvalitetsmål. Her beiter sau og tamrein, havørnen hekker og tranene roper nede på myra. Den vesle elva bukter seg over myra og er hjem for bekkørret som lar seg friste av marken jeg trer på kroken. Hver gang. Jeg steker den hel med salt og pepper i rikelig setersmør. Et enkelt og godt liv som forbinder meg med forfedre som har brukt setra i generasjoner til produksjon av smør og ost, til høyslått og berging av vinterved. Setra er nå stedet barn og barnebarn kommer til for å leke, puste ut og oppleve små eventyr sammen med meg.
Veien av den amerikanske forfatteren Cormac McCarthy formidler et landskap og liv så fjernt fra setra som det er mulig å komme. Lufta tjukk av sotpartikler, sola bare en vag antydning bak asketungt skydekke og skogen svidd vekk til det ugjenkjennelige. Vi snakker om en beksvart verden etter at det utenkelige og unevnelige har skjedd. Forfatteren lar oss være i uvisshet om hva katastrofen besto i. Kan det ha vært et nytt, massivt meteornedslag, litt mindre enn det som drepte dinosaurene for 65 millioner år siden? Eller ble den røde knappen aktivert hos en av atommaktene?
Vi får være med «mannen» og «gutten» på vandring sørover gjennom en ødelagt verden. I fotografisk detalj får vi «se» nedbrente byer med forvridde huskropper, ødslige skjelett av maskiner og mennesker og utbrente bilvrak. Skoger med svartbrente trær, redusert til ødslig avkvistede stammer. Elver og bekker tyktflytende av aske og sot i grimete strømdrag.
I glimt av tilbakeblikk forstår vi at handlingen utspiller seg noen år etter katastrofen. Gutten ble født etter den ødeleggende hendelsen. Foreldrene er i desperat kamp for å overleve der alt er ødelagt. Menneskene rundt dem kjemper for å overleve i en verden der alt har brutt sammen og naturgrunnlaget ikke lenger eksisterer. Det finnes ingen framtid, ikke håp – ingen utvei. Men gutten blir født, hjulpet av mannen som fødselshjelper i det ødelagte huset de holder til.
I bokens nåtid er gutten kanskje 10 år gammel og mor er der ikke lenger. Vi mer enn aner at hun har gjort et nærliggende og forståelig valg og gått ut av livet. Årene siden har vært et sammenhengende mareritt med alles kamp mot alle. Kannibalisme og skrekkinngytende gjenger som raider, dreper og sanker det som kan brukes og spises. Varehus og butikker som tømmes for alt som kan brukes. Vold og brutalitet ut over enhver tanke og forstand. Kamp om alt: Drikkevann, sko, hermetikk og pledd til vern mot vind, regn og den ubarmhjertige kulden.
Kanskje har du fått din dose av dystopiske fortellinger i litteratur, film og serier? Det er på ingen måte en ny sjanger. Så hvorfor vil jeg utsette deg for enda en nattsvart fortelling om håpløshet, desperasjon og død? Det er fordi boken åpner nye dører av håp og drivkraft i møte med det ufattelige mørket. Jeg leser boken som en sterk påminnelse om at vi er gitt noe som ikke kan overvinnes av mørket: Livet, menneskenes lys, verdens lys. Mannen og gutten kjemper sin kamp med en trassig og uforståelig visshet om at de «bærer lyset».
For lyset har bokstavelig talt sluknet i verden. Alt har rast sammen rundt dem. Livet er i akutt fare for å bli borte. Ja, det er døden i all sin grafiske gru som preger verden. Hva er det som driver dem til å klare enda en dag?
Romanen bæres av dialogene mellom mannen og gutten. Spørsmålene, forsøkene på svar, de nakne ordene som ikke kan støtte seg på noe rundt dem. Unntatt det som bærer alt, nemlig kjærligheten mellom dem. Gutten som mannen verger med sine sterkt minkende krefter. «Han visste bare at barnet var hans beskikkelse. Han sa: Er ikke han Guds ord har Gud aldri talt.»
Angsten dirrer gjennom dagene der de søker seg mot havet i sør. Romanen holder meg sterkere fast enn den beste kriminalfortelling. Her står alt på spill hele tiden.
Når boken likevel går utenpå det meste jeg har lest av spennende bøker, er det gjennom mannens indre dialog, drømmene og minnebildene fra den verden som var før og den fortvilte kampen for å berge barnet sitt. Han kjemper hele tiden mot håpløshet og fortvilelse over at livet og verden er ødelagt. Hvem er Gud – og hvor er Gud når mørket og kaos igjen rår grunnen? Er Guds Ånd fortsatt der, «svevende over vannet» og er Guds ord virksomt i en verden like ødsel som den var før skapelsen?
Bibelske bilder og teologiske grunnspørsmål gjennomsyrer teksten. For bibelkyndige lesere vil Veien være en velkjent metafor. Det inkarnerte Guds ord, tanken om at Gud er sansbart og sårbart delaktig i vår verden. Barnet født under de enkleste forhold i en brutal og nådeløs verden.
Gutten anklager faren for ikke å hjelpe, for ikke å dele det vesle de har. Han gråter og ber for dem de må overlate til seg selv. Gutten ser galskapen, drapene og menneskene som kjemper for sitt liv med alle midler. Han har sett alt og blir angrepet av en «stimann» de kommer ut for. Mannen dreper for å redde gutten. «Er vi fremdeles de gode menneskene? sa han. Ja. Vi er fremdeles de gode menneskene.»
Mannen er klar over at han ikke makter å passe på gutten stort lenger. Men de fortsetter kampen og finner livberging gang etter gang. Når mannen dør, har han innprentet gutten hva han må gjøre for å følge veien videre. Og det viser seg at det finnes andre gode mennesker. Det er andre som også bærer lyset.
Hva er det som berører meg så sterkt i denne romanen? Vi lever i en dramatisk tid. Flere og flere land får atomvåpen og spenningen i verden øker 75 år etter Hiroshima og Nagasaki. Klimaforandringene, pandemien og politisk polarisering er illevarslende tegn. Jorden har tålt masseutslettelse fem ganger i geologisk tid. Nå forteller vitenskapen oss at vi er ved begynnelsen av en sjette. I vår skjermede del av verden kan en få inntrykk av at vi har kontroll og at «det skal gå bra». Løfter vi blikket litt, ser det ikke bra ut. Vi utfordres på det mest grunnleggende for å bevare håpet.
Vi trenger å finne styrke til å stå opp mot det destruktive, mot ondskapen i sine mange skikkelser. Av dem synes jeg mismot, kynisme og apati er de verste. At det ikke nytter fordi vi er så få. At vår lille innsats ikke monner. Slike utsagn og slike følelser. Vi trenger å mobilisere håp og tro på at det lille jeg gjør faktisk nytter. Også når overmakten og mørket synes ugjennomtrengelig og mismotet kommer.
Veien er et eksistensielt vitnesbyrd fra et menneske i det ytterste mørke, en beretning om å bære lyset og om inkarnasjon i en ødelagt verden. Bekkørreten i barndommens små elver kommer flere ganger opp i mannens minne fra verden før katastrofen. Den sterke og urgamle livskraften i naturen. Kanskje er også dette noe av det som griper meg så sterkt, her jeg sitter på setra.
