Romjula har føltes ekstra rom denne gangen. Mellom lutefisk, pinnekjøtt, puslespill og peisfyring har det vært rikelig tid for lesning. To av bøkene har gjort særlig inntrykk, nemlig Morgenstjernen og Leve vanskeligere. Hver for seg og sammen. Den så jeg ikke komme.
Åste Dokka er en skarp og lesverdig kommentator i avisen Vårt Land. Hennes kloke og friske observasjoner gir stadig stoff til ettertanke. Men boken hun ga ut i høst har ikke kommet i hus før nå rett før jul. Jeg vet ikke helt hvorfor. Et spørsmål er rimeligvis hvor mange bøker en kan klare å lese. Men det var noe med tittelen som ga motstand. Leve vanskeligere.. Elendighetsteologi..?
Klok biskop
Så har vi heldigvis en biskop som har sett forbi tittelen og valgte å gi den som julegave til alle prestene sine i Tunsberg. Jeg leste en i et strekk, medrivende og inspirerende som den faktisk viste seg å være. (Jeg burde naturligvis ant det når Trond Berg Eriksen i Morgenbladet skrev en strålende kritikk.) Uansett: Respekt til biskop Jan Otto og stor takk til Åste Dokka! Hva er det ved boken som berører meg slik?
Hverdag på alvor
Åste Dokka tar erfaringene sine på alvor og reflekterer over dem med hele sin teologiske pondus. Med doktorgrad i systematisk teologi er hun likevel kjemisk fri for teologisk ekspertspråk. Hun er konkret, enkel og veldig livsnær i sin tekst, rett på livet slik det er – og slik vi skulle ønske det det kunne være. Teksten hennes gir stor gjenkjennelse fra eget liv med spørsmål og erfaringer som kan rive og slite.
Dokka er helt aktuell i sine eksempler. Særlig inntrykk gjør hennes respons på bildet vi har sett utallige ganger i skoler, barnehager og på nettet: Regnbuen med ordene ALT BLIR BRA. Men det gjør jo ikke det! Alt blir definitivt ikke bra! Hvordan lever vi, hvordan tror vi og håper vi med ett øye på katastrofene og ett på forhåpningene til det gode og trygge? Med en samtidig bevissthet om at livet er grusomt og urettferdig – OG vakkert og ufattelig godt.
Hva som helst kan skje
Mens jeg skriver disse linjene, er 2 av 10 savnede funnet i leirmassene ved Ask på Gjerdrum. Over 1000 mennesker er evakuert fra katastrofeområdet. Midt i juleidyllen slår det meningsløse og grusomme inn med full kraft. Som om vi trodde det var umulig. Utenkelig. Vi vet bedre, men vi vil ikke tenke på det. Hva som helst kan skje når som helst. Åste Dokka tenker på det, skriver om det og gjør det på en måte som gir mening for meg, både som menneske og prest.
Døden en del av livet
Med det er jeg over i en helt annen tekst som også tar det «umulige» og «uvirkelige» på dypeste alvor. Karl Ove Knausgård har gitt oss litteratur i en mengde og tyngde som har ristet i både følelser og intellekt. Jeg mener hans nyeste bok er noe av det beste vi kan lese nå. Både som bokelskere og ikke minst som prester og mennesker i en verden der eksistensen treffer hardt, uventet og ubedt. Boken handler naturligvis om livet. Hva annet kan vi forholde oss til med krav på respekt?
Knausgård går lenger i sin utrolige evne til å fange livet slik det er i minste, konkrete detalj. Dermed må han også forholde seg til døden. Livet kan ikke tenkes uten døden. Jeg opplever at Knausgård sprenger den rammen Åste Dokka og vi andre har språk for og som vi kan forholde oss til med noenlunde trygghet. Knausgård åpner for realismen og det konkrete i erfaringer som sprenger språket og verdensbildet vi er avhengige av. Verdensbildet som rammes inn av vitenskapen og fornuften vi er så helt ulevert til tankemessig og språklig.
Respekt for erfaring
Lesningen av Morgenstjernen fikk meg til å tenke på en annen teolog jeg har den største respekt for, nemlig Jan-Olav Henriksen. Hans bøker om det uventede og ubedte tar på største alvor erfaringer som ikke passer inn i det verdensbildet vi er kulturert inn i. Han skriver om fenomener som får kolleger i akademia til å bruke begreper som speiler mer enn skepsis, kanskje til og med hån og forakt. Åpenhet for erfaringer som ikke passer inn er tilsynelatende fraværende. Fantasi, intuisjon og åpenhet for verdens ufattelige kompleksitet er blitt borte. Vi ser det vi vet og forstår – og det vi ikke forstår blir usynlig for oss – eller vi «definerer det bort» som tull og tøys, overtro osv.
Karl Ove Knausgård er ikke blant disse. Gjennom mange tråder av personer og erfaringer, veves et bilde av en kompleks men gjennomskinnelig verden. Grensene mellom naturvitenskapens definisjoner og menneskets instinkt for andre erfaringer blir lagt ut for oss på fascinerende vis.
Lesningen er spennende, stimulerende og ytterst engasjerende. Knausgård er opplest i en grad de fleste av oss bare kan misunne. Essaylignende passasjer i boka åpner for perspektiver av refleksjon jeg synes er helt strålende.
God lesning!
Lesningen av disse to helt forskjellige bøkene er en lovende start på 2021 og jeg ser fram til fortsettelsen fra både Åste Dokka og Karl Over Knausgård. Han lover et par bind til av sitt Morgenstjerne-prosjekt. Det må nok til, tror jeg! Åste Dokka skriver heldigvis stadig i Vårt Land, og vi kan også håpe på nye bøker fra hennes hånd.
God nytt leseår!
