(Første gang publisert i Vi over 60, november 2020)
Min far kjørte bokbil. Han opererte fra Trondheim og kjørte rundt i distriktet på tidlig 50-tall og kolporterte «de fire store», Runa-bøkene og mye annet. Mor jobbet som husholderske for soknepresten i Oppdal og bokbilen stanset naturligvis ved prestegården. Det var bøkene som førte mine foreldre sammen. Hvordan kunne jeg bli annet enn bokelsker?
Hjemme på Utestuen Håker var det velfylte bokhyller med alt fra fromme forfedres postiller og norske klassikere til «Hvem Hva Hvor». Skolevenner har fortalt at jeg sjokkerte alle på våren i andre klasse da jeg ba om å få fri for å gå på Mammutsalg på Opdal bokhandel! Jeg var definitivt bitt av basillen i tidlig alder. I fjerde fikk jeg spørsmål fra klassekameratene i skolebiblioteket på Midtbygda skole: - Ka ska oss låsså, Flaten?
Til jul et år fikk jeg et flott trykkerisett med bokstavtyper i gummi, rammer og trykksverte. Det brukte jeg til å «sette» navnet mitt i bøkene jeg eide. Bøkene ble nummerert og skrevet opp i en egen bok. Det er et rørende dokument jeg har tatt vare på. På et tidspunkt var jeg nokså sikker på at jeg ville bli bibliotekar, men slik gikk det (dessverre) ikke.
Hva som var den første boken, er ikke lett å si. Mitt skattkammer var en serie på ti bøker med rim, regler dikt og fortellinger som ble flittig brukt som høytlesning og etter hvert også egenlesning. Egners lesebøker var naturligvis også et skattkammer av fine historier som ble brukt på skolen og hjemme. Egners lesebøker er en verdifull del av boksamlingen vår i Trollstien.
Jeg tror ikke det er mulig å peke på «den viktigste» boken jeg har lest. Til det er bøkene for mange og opplevelsene for forskjellige. Lesning har for meg vært den beste måten å kunne møte verdens rikdom av kunnskap, erfaringer og levemåter på. Et menneskeliv er begrenset både i tid og rom. Bøkene åpner verden på en måte som slår alt annet. Til og med Netflix og HBO, tror jeg, selv om jeg også elsker film. Derfor kan jeg med full rett si at noen av de siste bøkene jeg har lest, godt kan være de beste: Fantastiske Jón Kalmar Stefánssons Himmelrike og helvete eller Sommerlys – og snart kommer natten, Mannen som elsket Sibir av Roy Jacobsen og Anneliese Pitz eller Därför sörjer jorden av Peter Halldorf. Og da har jeg ikke nevnt Sylo Tarakus Balkanisering av Europa eller Ten Lessons for the 21st Century av Yval Noah Harari. Altså er det et nokså håpløst prosjekt å måtte peke på én bok.
Hvis vi heller tenker på hvilken bok som ble avgjørende for min tenkning og livsopplevelse, blir det kanskje lettere. Jeg var, som de fleste andre ungdommer, nokså radikal i ungdomstiden. Aldri har jeg vel vært mer sikker på hvordan verden henger sammen og hva som er rett og galt enn da jeg var 18 år. Derfor var det et sjokk å lese Jens Bjørneboe. Hans trilogi Bestialitetens historie (Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten) gjorde et uutslettelig inntrykk. Hans hudløse møte med verdens kynisme og ondskap, maktmisbruk og umenneskelighet, satte dype spor i meg. Likeså romanen Jonas – og ikke minst hans skuespill.
Semmelweiss handler om den unge legen som begynte å forstå sammenhengen mellom manglende hygiene og barselfeber i Wien midt på 1800-tallet. Han ble hånet og motarbeidet av overleger og besserwissere som nektet å vaske seg på vei fra obduksjonssalen til barselavdelingen. Som om de høye herrer skulle være skitne?!! Skuespillet fremstiller kampen, følelsene, maktmisbruk og konvensjonenes destruktive herredømme på en måte som en aldri kan glemme.
Enkeltmenneskets kamp mot konvensjoner og flertallstyranni er gjennomgående i Bjørneboes forfatterskap. Jeg leser det også som dumhetens og latskapens forbannelse i møte med eksistensielle utfordringer. I våre dager er det mer enn nok av analogier, dessverre. Vi kan bare tenke på klimatrusselen og nå koronaviruset som slår beina under det meste i samfunnet lokalt og globalt. Hvor lenge gikk det før vi slapp realitetene inn over oss? Forstår vi hva som hender? Er vi forberedt og i stand å gjøre det som skal til?
Cormac McCartys Veien er en dystopisk roman det er verdt å lese. Midt i alt det svarte lever kjærligheten. Kjærligheten mellom mennesker er limet som holder alt sammen. Men kjærlighet til bøkene er nesten like viktig.
