En læringsreise i møte med japansk religion og kristen minoritet
Gjennom reisen i Japan høsten 2025 fikk de fire studentene Antonia (ortodoks), Esbjørn (katolikk), Marthe og Elias (luthersk) fordype seg i sine kristne tradisjoner. De fikk innblikk i hvordan kristendommen i ulike konfesjoner ser ut i Japan, der kristne er en minoritetsgruppe, og fikk samtidig levende kjennskap til japansk religion – shinto og zen-buddhismen.
I løpet av to uker fikk gruppen blant annet kunnskap om ortodokst misjonsarbeid i Tokyo, og de ba tidebønn sammen i en av Tokyos eldste katolske kirker. I Nagasaki fikk de innsikt i de grusomme kristne forfølgelsene på 1500- og 1600-tallet og i atombomben i 1945.
I Kobe overnattet studentene i et tempel, der den zen-buddhistiske presten Shungen tok dem imot med stor gjestfrihet. De besøkte også norsk-luthersk misjonssentrum der for å se hvordan de driver sin misjonsvirksomhet. I Japans gamle hovedstad Kyoto besøkte de katolske nonner knyttet til Katarinahjemmet i Oslo og fikk en innføring i zen-buddhismen med zen-presten Thomas Kirchner ved Tenryu-tempelet.
Dialogprest Nobu, som ledet og fulgte studentgruppen gjennom hele reisen, la til rette for møter, refleksjon og samtaler om kristen identitet, religionsdialog og misjon i japansk kontekst.
Studentenes refleksjoner
– Hvordan har du lært å forholde deg til andre kristne tradisjoner etter din reise til Japan?
Antonia:
På turen har jeg lært å forholde meg til ulike tradisjoner med større åpenhet, og selv om min nysgjerrighet ovenfor andre religioner har vært stor, er det nok vanskelig å være helt foruten fordommer. Det å tilbringe så mye tid med en gruppe hvor alle representerte ulike kristne retninger, i tillegg til at fokuset med turen var religion og økumenikk, fikk frem viktigheten av å finne fellestrekk på tvers av kristne retninger, fremfor å forsvare egen posisjon. Alle på turen hadde et utrolig åpent sinn, noe som gjorde det mulig å ha åpne og dyptgående samtaler om både kristen filosofi og hvordan de ulike kristne retningene utfyller hverandre.
Marthe:
Jeg har lært at vi må tørre å spørre hverandre mer. Tørre å spørre litt direkte om troen og troslivet til hverandre. Spørre for å lytte – og forstå. Noen ganger blir man overrasket over likheter man har, og andre ganger godtar man at man har ulike ståsted. Man må ikke late som at man er 100% enig for å komme overens.
– Hva har du lært om din egen tro i møte med andre kristne?
Elias:
Det er kanskje mer likhetstrekk mellom lavkirkelig luthersk, katolsk og ortodoks teologi enn man kanskje hører på bedehuset. Turen fikk meg også til å tenke over forskjellen mellom delene av min kristne tro som er et produkt av hva kulturen og konteksten jeg har vokst opp i, og hva som “den egentlige kjernen” i livet med Gud.
– Hva legger du selv i begrepet religionsdialog?
Esbjørn:
Religionsdialog handler om å få en autentisk og dyp forståelse for den andre og deres forståelse av dypere spørsmål. Det handler ikke om å hviske ut forskjeller. Et godt eksempel er russisk misjonær Nikolai av Japan (1836 – 1912): han brukte årevis på å studere buddhismen, slik at han kunne forstå den fra innsiden, og deretter snakke med buddhistmunkene på deres språk. Fordi han trodde at evangeliet er sant, søkte han først og fremst med dialogen å bringe andre til sitt synspunkt.
Og dette er godt, gitt at det skjer på en respektfull måte som lytter til og ønsker genuint å forstå den andre, og er åpen for innsikter eller synsvinkler man ikke har vurdert før. Religion er også, som er tydelig i Japan, svært knyttet til ens identitet. Det er essensielt for å elske noen at man søker å forstå hvem de er, deres identitet, selv om man kanskje ikke er enig i alt.
– Hva lærte du om misjon og dialog på turen?
Antonia:
Jeg lærte mest om misjon i Japan av den norske misjonæren Christoffer Nævdal, som understrekte av misjon i stor grad handler om relasjon, nærvær og tjeneste og det å være til stede gjennom omsorg og deltagelse i lokalsamfunnet. Det dreier seg ikke om forkynnelse alene, men om å være til stede og vise nærvær gjennom handlinger og bygge tillit. Dialog er et viktig element for å drive misjon, men at det å bygge tillit og etablere en åpenhet må komme først. Som misjonær må dialogen gjerne komme etter å ha fått en viss tillit og respekt, og ikke presse den på noen, ettersom det kan oppfattes som ufølsomt spesielt med tanke på kulturforskjeller.
Marthe:
Det krever alt av deg å flytte til ett nytt land, og det er ikke bare noe en gjør «fordi». Misjon er en livsstil. Bibelen sier at vi skal «elske vår neste» og det er akkurat det misjonærer gjør med sine nye naboer. Det er noe vi bør ta inspirasjon fra i møte med våre egne naboer. Her er også dialog viktig, at vi møter våre naboer med gjensidig respekt, med et ønske om å forstå - og ikke se på folk som prosjekter vi skal lykkes med.
– Hva opplevde du som interessant med japansk kultur og mentalitet?
Esbjørn:
Det var svært flott og viktig hvordan de på en naturlig måte greide å harmonisere kulturelle elementer som vi i vesten vil sette opp mot hverandre som “tradisjonelle” og “moderne”. I stedet for en opposisjonell forståelse av disse konseptene, greide de virkelig å sammenflette moderne teknologi, transport, og kultur med tradisjonell estetikk, høflighet og sosial ånd. Den moderne og den tradisjonelle arkitekturen var ikke like mye i estetisk strid som i vesten, men passet bedre sammen i en harmonisk enhet. Til sammen fører dette til en svært distinkt Japansk kulturell identitet i dag, som jeg tror det kan være godt for oss i vesten å lære av.
– Hva lærte du i møte med Japansk åndelighet?
Elias:
Jeg lærte en del om hvordan zenbuddhister mediterer, og om symbolikkene i en japansk hage. Zenbuddhister har også en veldig annen måte å forholde seg til religionen enn kristne til sin. Det er ikke så vanlig for en zenbuddhist å gå i tempelet og lese en hellig skrift hver uke. De vektlegger mer opplevelse og meditasjon fremfor dogmer.
– Hva mener du at kirken i Norge kan lære av den japanske kirken eller japansk kultur generelt?
Antonia:
En umiddelbar tanke er at man må kanskje skifte institusjonsfokuset man har i kirken hjemme, til en mer relasjonsorientert oppfatning. Felleskap og nærvær, og det å være der fullt og helt for noen, fremfor å nå ut til flest mulig er også et viktig prinsipp, til tross for viktigheten av misjonerende arbeid. Jeg mener også at respekt og åpenhet i møte med andre religiøse samfunn er utrolig viktig, og et viktig område hvor man har forbedringspotensial. Videre mener jeg at den økosentriske japanske tilnærmingen er noe vi kan lære mye av, og kan dra stor nytte av å inkorporere, om så i bare en liten grad.
– Hvordan kan du bruke dette i norsk kontekst?
Esbjørn:
Kontinuerlig ny misjon av det norske folk både i relasjon til dets kulturelle røtter, og med en visjonær fremadrettethet for Norges åndelige og samfunnsmessige fremtid. Det er svært viktig, i en tid der mange føler på kulturell rotløshet, at Kirken blir en fremdyrker og bevarer av kultur, særlig det som er særnorsk. Før man kan lære å elske andre, må man lære å elske hvem man selv er gitt av Gud å være. Rotløshet og kulturell likegyldighet, i mine øyne, fører til likegyldighet overfor mennesker, mens en dyp forankring i egen identitet kan lede til en sann kjærlig og dypere forståelse av andres kulturelle særegenhet.
– Hva tror du unge kristne i Norge kunne fått ut av en slik studietur?
Marthe:
Jeg tror alltid møter med andre kulturer og andre religiøse kontekster er nyttig – både for å lære noe nytt om andre mennesker, og fordi det blir tydeligere på hva en selv anser som sant. Spesielt når en får møte folk ansikt til ansikt slik vi fikk – og får tid til å prate og stille spørsmål.
Elias:
For meg har denne turen blitt noe jeg kommer til å ta med meg resten av livet.
Reisen ble støttet av:
The Scandinavia–Japan Sasakawa Foundation, Kristelig studieforbund sentralt og Vestland, Retreatbevegelsens utviklingsstipend og Areopagos.
