Kian Reme, preken i St Johannes 17 november 2019
35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. 36 Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. 37 Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 38 For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, 39 og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 40 Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. 41 To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
42 Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. 43 Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. 44 Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.
Matt 24,35-44
Gud hjelpe oss alle ….
For meg var disse ordene en tung bør. Veldig tung. Og jeg er nok ikke aleine … Som ung kristen var jeg redd for Jesu gjenkomst: Ville jeg bli med på ferden til himmelen? Hva med min bror og min søster? Mine venner?Jeg forsto disse ordene som en trussel om fortapelse, lidelse og død. Og dette her skulle jeg glede meg over, glede meg til?
Skal vi fortsatt bære med oss forestillinger om utvelgelse?
Jeg jobber som dialogprest. Hvis Jesus kommer igjen mens vi sitter i et rådsmøte – er det slik at jeg (og i beste fall katolikken og metodisten) blir rykket opp, og lar de andre være igjen? Og hva skjer med de andre? Er det helvete som venter? Eller utstøtelse i det store intet?
Rekker ikke Jesu frelsesgjerning lenger enn til den lille flokk?
Er livet mitt kristelig nok til at jeg blir rykket?
Jeg er nok ikke alene om å kjenne disse ordene som en tung bør. Vi må gå dypere inn i Guds ord for å finne veien videre. Vi må alltid spørre oss selv: Tolker jeg skriftordene slik at de stemmer overens med Guds kjærlighet? Gud har skapt oss alle og elsker oss alle – han vil at alle skal bli frelst, som det står. Jesus er verdens frelser, ikke bare flokkens frelser.
- Paulus sier om de siste tider at Jesus skal «fylle alt i alle.» (Ef 1:23) – og
- «Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret …, slave eller fri. Nei, Kristus er alt og i alle.» (Kol 3:11b)
- Jesus sier i Jhs-evangeliet: «Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» (Jhs 12:32)
Min ungdommelige fortolkning av disse ordene er altså ikke riktig. Jesus sier at Gud kan «reise opp Abrahams barn av disse steinene». Utvelgelsen handler ikke om et fripass til Guds rike. Vi er utvalgt – til å gjøre det som godt. Forrige søndag hørte vi lignelsen om den barmhjertige samaritan. Han ble ikke godtatt som utvalgt. Men han handlet som en utvalgt: Han gjorde mot sin neste det Gud ville han skulle gjøre.
I neste kapittel (25) i Matteus-evangeliet fortelles liknelsen om sauene og geitene. Om å gi mat til sultne, om å besøke folk i fengsel, om fremmede, nakne og syke. «Det dere gjorde mot èn av disse mine minste søsken, det har dere gjort mot meg». Vi er utvalgt til det gode – ikke til likegyldighet og utstøtelse. Vi er utvalgt til raushet, solidaritet, medmenneskelighet. Vi skal være sauene. Geitene er de som ikke gjør Herrens gjerninger.
Men hvordan henger dette i hop? Hvis jeg skal oppsummere mitt eget liv så langt, kan jeg heldigvis notere at jeg har gjort i alle fall noen av Herrens gjerninger. Jeg er altså en sau. Ofte slakk og tafatt og ikke alltid like oppmerksom, men en slags sau.
Men jeg har også unnlatt å gjøre Herrens gjerninger, - da er jeg altså en geit.
Hva skjer med slike som oss, som er blandingsrase? Er vi ikke alle blandingsrase, når det kommer til stykket?
(«Er det ikke slik, da dere? Jo, det er det!»)
Utvelgelsen betyr at Gud på den siste dag frelser min gudskapte menneskelighet, min kjærlighet, min omsorg for andre. Den andre delen av mitt liv, - min likegyldighet, kulde og egoisme – den går til grunne. Og takk og pris for det!
Utvelgelsen skjærer tvers gjennom mitt liv og min sjel. Vi er alle geitesauer. Jesu ord om de to som er ute på marken handler om meg – begge to handler om meg. Både geiten og sauen. Det handler om hver eneste en av oss, hver eneste spaltede sjel.
Tegnene på de siste tider har vært helt siden Jesu himmelfart. Og vi skal ikke frykte disse tidene. Vi skal leve i en trygg forvisning om at vi er i Herrens hender. Teksten vi hørte fra Jesaja forsikrer Israelsfolket om at Gud holder sin hånd over dem. Noen av maktmenneskene på Jesu tolket dette som en eksklusiv utvelgelse: Bare vi skal være med.
Kirkens historie er preget av samme tankegods: Det er menigheten som er sikret, de som tror rett.
I versene før dagens tekst tar Jesus er kraftfullt oppgjør med fariseerne som tror de er bedre enn andre i Guds øyne. Mange av dem var fordømmende, og satte dermed seg selv i Guds sted. Det skal vi ikke gjøre!
Menigheten og vår kirke har fått del i frelses-mysteriet gjennom Jesu død og oppstandelse. Han har gitt oss troen og satt oss fri, og det skal vi prise vår Gud og Far for.
Men vi bærer mange med oss. Når vi går til alters for å motta brød og vin – da bærer vi mange med oss. Vi bærer med oss dem som lider. Vi bærer med oss våre nærmeste, alle vi ber for - og for dem vi har støtt fra oss. Vi bærer med oss dem som tror annerledes enn oss. Vi bærer alle med oss, fordi vi tror at Jesus Kristus er verdens frelser.
Vi bærer og vi ber. Vi skal være våkne og stadig på ny minnes vårt oppdrag: Å gjøre Herrens gjerninger, så lenge det er dag.
Ære være Gud vår Far og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir èn sann Gud fra nå og til evig tid. Amen.
